General Dan Caine, “Master of War”
De indirekte samtalene mellom Iran og USA i Genève torsdag endte uten “store gjennombrudd”, men begge parter ga bud om “betydelige framskritt” gjennom samtalenes mekler, Omans utenriksminister Badr bin Hamad al-Busaidi. Det er visstnok nok til å gå videre med “tekniske samtaler” før partene møtes igjen, denne gangen i Wien, i neste uke etter å ha konsultert på hjemmebane i Teheran og Washington. Dermed blir truslene fra USAs president Donald Trump hengende igjen i lufta over Golfen hvor det nå pågår et krigsspill med manøvrer og motmanøvrer. USA har samlet om lag en tredel av sine samlede marinestyrker i farvannene i Golfen og Middelhavet, inkludert to hangarskipgrupper. Trump har truet med å bombe Iran om det ikke blir noen avtale på USAs premisser, som ikke bare betyr at Iran skrinlegger sitt sivile atomprogram, men at også landets rakettprogram blir underlagt restriksjoner og at Teheran demonterer den såkalte Motstandsaksen av allierte mot USA-imperialismen og Israel i regionen.
USA har strammet til sine påstander mot Iran som minner umiskjennelig på opptakten til invasjonen i Irak i april 2003 gjennom massive løgner om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. Trump påsto i sin State of the Union-tale at Iran har utviklet missiler som kan nå mål i USA, og sjefforhandler Steve Witkoff gjentok en gammel israelsk løgn om at Teheran kan produsere atomvåpen i løpet av ei uke. Dette er stikkord for å få politisk ryggdekning på Capitol Hill i Washington for å foreta et forkjøpsangrep på Irans rakettbaser for å redusere Teherans evne til å true amerikanske mål på den andre siden av Golfen.
Løgnene blir fyrt av umiddelbart etter at pressa i USA har avdekket at det fins uenigheter mellom Trump-administrasjonen, inkludert krigsminister Pete Hegseth, og Pentagon om konsekvensene av et militært blitzangrep og en langsiktig krig. Trump hevdet at forsvarssjef, generalmajor Dan Caine, mener at Iran er “lett match” kontra utsiktene for langvarig regional krig. Det stemmer åpenbart ikke, og Caine forsøker nå å balansere forholdet til commander-in-chief og har hatt en rekke toppoffiserer inne på sitt kontor med tanke på at det kryr av amerikanske mål i farvannene. Hangarskipsgruppa “USS Abraham Lincoln” er for lengst på plass; hangarskipgruppa “USS Gerald R. Ford” har tatt seg fra Det karibiske hav hvor det har patruljert farvannene mellom Venezuela og Cuba, mot Midtøsten og forlot USAs marinebase i Souda-bukta på Kreta torsdag.
Det handler ikke bare om atomsaken, ikke en gang først og fremst om atomsaken, men for stabiliteten i hele Golfen.
Faren ved ingen framgang
USAs president Donald Trump har “gjort lite for å forklare hva han krever i forhandlingene og hvorfor det kan være behov for militære tiltak nå, åtte måneder etter at USA bombet iranske atomanlegg under en krig mellom Israel og Iran,” undrer BBC. Det har ikke blitt mer avklart etter den andre forhandlingsrunden i Genève – og den tredje etter at de indirekte samtalene ble gjenopptatt for å tvinge Teheran til å inngå en ny “atomavtale” med Trump. Tredje runde torsdag ble mye omtalt som avgjørende, men de første meldingene etter samtalens slutt, tyder på at situasjonen fram til det neste møtet, angivelig i Wien til uka, vil arte seg som en forlengelse av spillet mellom diplomati og krigstrusler – og diplomati og beredskap for selvforsvar fra Teherans side – slik det har vært mellom de to samtalerundene i Genève.
De korte referatene går ut på at utenriksminister Abbas Araghchi gjentok Irans rett til å ha et sivilt atomprogram og rett til å anrike uran i henhold til Ikkespredningstraktaten (NPT), slik det ble skrevet inn i den forrige atomavtalen, Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), fra 2015. Når det blir stadfestet, har Teheran sagt seg villig til å skipe anslagsvis 400-450 kilo uran som er anriket til 60 prosent ut av landet. Teheran skal angivelig ha tilbudt andre konsesjoner. Dette følger et gjenkjennelig mønster fra de to år lange forhandlingene som førte fram den første atomavtalen.
Iran krever at USA hever sanksjonene som skal bane vei for at FNs sikkerhetsråd opphever sine sanksjoner mot Iran. De ble gjeninnført i oktober da Storbritannia og Frankrike gikk i spissen for å ikke forlenge suspenderinga av sanksjonene idet tidsfristen var i ferd med å løpe ut.
Iran nekter derimot å diskutere begrensninger på sitt ballistiske rakettprogram.
Bombetruslene består, men det er fortsatt uklart hva Trump legger i dem fordi truslene ble satt fram første gang under de massive protestene mot Ayatollah-regimet i januar, først med oppfordringer til iranerne om å bli stående på gatene, deretter med advarsler til Teheran om ikke å henrette fengslede demonstranter. Truslene er åpenbart motivert av Trumps politikk om “maksimalt press”, men hva skal nå til?
Hva er forholdet mellom å la diplomatiet få gå sine runder og å bruke militærmakt for å tvinge Teheran til å kapitulere? Det var lite å hente ut av Trumps State of the Union-tale onsdag. I stedet møter Trumps siste uttalelser tidligere uttalelser i døra, som at Iran er i ferd med å gjenoppbygge sine atomanlegg i Fordow, Natanz og Isfahan som angivelig ble utslettet (obliterated) under USAs “Operation Midnight Hammer” 22. juni.
Den pensjonerte admiralen James G. Stavridis, tidligere øverstkommanderende for Supreme Allied Commander Europe (Saceur) i Nato, USAs Europa-kommando og USAs sørkommando (Centcom), mener det er 70 prosent sjanse for at det kommer et begrenset førsteslag fra USA i løpet av noen dager, før eventuelle samtaler i Wien. Han mener at det er avhengig av hvilke rapporter Trump får etter samtalene i Genève når han blir briefet fredag. Om de går ut på at Teheran bare er ute etter å hale ut tida, kan det utløse et angrep allerede i helga, sier han til CNN. Det kan rette seg mot atomanleggene, mot rakettbaser, mot basene til Revolusjonsgarden, avhengig av hvordan Pentagon vurderer risikoen og omfanget av eventuelle gjengjeldelser.
Her ligger faren ved at det ikke framstår som at det har skjedd noen konkret framgang i Genève.
(se bloggen: USA krever Irans kapitulasjon. Krigsfaren er reell)
Små hendelser og tegn
Alle øyne er derfor rettet mot Golfen. Selv små hendelser kan få stor betydning for den allmenne spenninga.
Iranske myndigheter arresterte onsdag åtte utenlandske statsborgere i den sørøstlige delen av Iran, anklaget for å ha forbindelser med “utenlandske etterretningstjenester”, melder det iranske statlige nyhetsbyrået Mehr News (Xabar-gozari Mehr). Tre personer skal ha blitt drept i operasjonen, ifølge byrået som sender på seks språk: farsi, arabisk, kurdisk, engelsk, tyrkisk og urdu. Arrestasjonene er en del av forberedelsene til et mulig angrep fra USAs side. Tidligere angrep har vist at både CIA og den israelske etterretninga Mossad har folk på bakken som plotter ut koordinatorer for mål i Iran. At arrestasjonene fant sted i den sørlige delen av landet framstår ikke som noen tilfeldighet med tanke på Irans rakettanlegg langs den sørøstlige kysten ut mot Hormuzstredet og grensa mot Baluchistan i Pakistan hvor det pågår omfattende smugling på tvers av grensa og noe geriljavirksomhet fra balutsjiske grupper.
Referansene til “utenlandske etterretningstjenester” tyder på at det ikke dreier seg om vanlige interne aksjoner rettet mot ulovlig virksomhet. Ifølge Mehr tok sikkerhetsstyrkene beslag i bærbare antitankgranatkaster RPG-7, amerikanske M4 automatgevører utstyrt med nattsikter og AK-47 Kalasjnikov utstyrt med granatkastere. Dette er ikke vanlig geriljautrustning verken i traktene eller andre steder.
De arresterte skal ha tilstått at de var delaktig i angrepet på en politipost i halvmillionbyen Kerman på 1760 meters høyde i den sentrale delen av landet. Kerman ble grunnlagt som utposten Veh-Ardashir av Ardashir 1., grunnleggeren av det sasaniske riket, på 200-tallet, og kom etter slaget ved Nahavand i 642 under muslimsk styre. Tre politifolk og en sivilist ble drept, ifølge Mehr.
Et annet illevarslende tegn er at satellittbilder fra Planet Labs PBC og analysert av Associated Press (AP) tirsdag viser at krigsfartøy fra USAs 5. flåte som vanligvis ligger til kai i Bahrain, har til sjøs slik de gjorde under Tolvdagerskrigen i juni.
Samtalene i Genève
Arrestasjonene utgjør en liten brikke i det intense spillet som har pågikk mellom USA og Iran foran møtet i Genève der Omans utenriksminister Badr bin Hamad al-Busaidi går i skytteltrafikk mellom partene. Begge partene meldte før møtet at de hadde blitt enige om «veiledende prinsipper» som kan danne grunnlaget for en avtale. Etter det har Trump skjerpet tonen igjen,tydelig oppløftet av sin egen retorikk.
I Genève stilte Teheran med utenriksminister Abbas Araghchi som ble ledsaget av viseutenriksminister for politiske saker, Majid Takht-Ravanchi, og viseutenriksminister for juridiske saker, Kazem Gharibabadi, samt atom- og juridiske eksperter. Araghchi dro til Genève «med besluttsomhet om å oppnå en rettferdig og rimelig avtale på kortest mulig tid,» meldte han på X etter at Trump hadde rantet i vei for Kongressen på Capitol Hill i sin SOTU-tale. Ifølge Araghchi ville samtalene «bygge på forståelsen som ble smidd i de foregående rundene», som tyder på en viss form for kontinuitet.
Det er vanskelig å få øye på hva den forståelsen går ut på eller på kontinuiteten etter samtalene.
Araghchi gjentok Irans fatwa (religiøst forbud/påbud) mot å skaffe seg atomvåpen – ikke «under noen omstendigheter noensinne» – men understreket samtidig at Iran ikke vil gi avkall på retten til å «utnytte utbyttet av fredelig atomteknologi». Om det finnes politisk vilje på alle sider, «kan en avtale nås veldig raskt,» understreket Takht-Ravanchi.
Dette er uttrykk for at det politiske lederskapet veksler mellom diplomatisk optimisme og forberedelser på det verste. President Masoud Pezeshkian sa onsdag at han ser «en god horisont for forhandlingene». Han understreket at Teheran har forsøkt å bevege seg utover en «ingen krig, ingen fred»-situasjon gjennom strukturerte forhandlinger for å stabilisere spenninga og samtidig ivaretas nasjonale interesser.
Det fins atskillig skarpere røster i Teheran. Parlamentets president Mohammad Bagher Ghalibaf påpekte på trumpsk vis med en trumpsk advarsel om at «alle alternativer er på bordet: Balansert diplomati – eller forsvar som vil få deg til å angre» om Washington velger «bedrag og aggresjon». Han advarte Trump mot å spre «feilaktig informasjon».
Under sin SOTU-tale etterlyste Trump de «hemmelige ordene» som i klartekst betyr at Teheran går med på å demontere atomanleggene i Fordow, Natanz og Isfahan og skrinlegger hele det sivile atomprogrammet. Det har Teheran utelukket kontant. De vil ha en ny atomavtale mot at sanksjonene blir opphevet og at amerikanske selskaper blir invitert inn til å investere i landet. Det er et språk Trump og hans familie forstår, mener Teheran.
På stedet, på tærne
Lite tydet derfor på at det skulle skje en nedskalering foran denne runden. Det ble bekreftet torsdag. “Mellomrunden” har i stedet vært en fase med eskalering uten at diplomatiet er lagt til side. Spørsmålet er om det er rom for en tilsvarende “mellomrunde” fram til eventuelle nye samtaler i Wien til uka.
Iranerne snakker om en «rettferdig og rimelig avtale», og Trump hevdet under SOTU-talen at han fortsatt foretrekker diplomati, men at USA aldri vil tillate at Iran skaffer seg atomvåpen. Men verken amerikansk, og heller ingen annen etterretning, eller Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), har noen gang kunnet påvise at Teheran har et atomvåpenprogram eller er i ferd med å utvikle atomvåpen.
Spørsmålet som Teheran og andre har stilt, henger fortsatt i lufta: Hvorfor sender USA en tredel av sine flåtestyrker og en hel flåte av fly og mobiliserer 30.000-40.000 soldater om Trump foretrekker diplomati med mindre diplomati i virkeligheten staves underkastelse og kapitulasjon og å avstå fra nasjonal suverenitet?
Spørsmålet er imidlertid ikke av ny dato og dekker over at USA ikke har redusert sin militære posisjon og sitt militære nærvær i regionen selv om USA har foretatt andre omdisponeringer etter 2012, året da president Barack Obama kom med sin “dreining mot Asia” (pivot to Asia) i henhold til Pentagons strategiske analyser. USA har flyttet på styrker rundt om i verden, inkludert Europa, men har ligget fast forankret i Midtøsten etter at USA trakk seg ut av Irak som var en langt mer omfattende militær operasjon enn USAs Nato-allierte okkupasjon av Afghanistan eller militære aktivitet i Syria. Den besto stort sett av å trene syriske opprørsstyrker og høyst begrensede våpenleveranser, blant annet som følge av en profesjonskrig mellom Pentagon og CIA og splittelsen i Obama-administrasjonen. USA og Nato fulgte heller ikke oppfordringa fra deler av opposisjonen mot Assad-regimet om å intervenere militært slik som i Libya i 2011.
Krigen i Syria hadde et åpenbart underliggende mål: Teheran som var alliert med Assad-regimet som utgjorde et brohode, en transittrute, til Hizbollah i Libanon. Målet har aldri sklidd under horisonten. Det vitner de to rakettduellene mellom Israel og Iran i 2024 og Tolvdagerskrigen i juni i fjor om. Rakettduellene kom fordi Israel først bombet Irans konsulat i Damaskus og deretter tok livet av Hamas-lederen og den tidligere palestinske statsministeren Ismail Haniyeh under innsettelsen av Irans president Pezeshkian i Teheran.
Angrepene viser at krigen mot Iran aldri har blitt lagt til side i Washington eller i Pentagon og lenge har vært en del av forholdet mellom USA og Israel, som ikke utelukker visse underordnede gnisninger med hensyn til prioriteringer og framgangsmåte, blant annet fordi en utslettende krig mot Iran har vært statsminister Binyamin Netanyahus politiske livsprosjekt, påpeker Fawaz Gergen, professor i internasjonale studier på London School of Economics, overfor CNN. Han viser til at Israel er det eneste landet i regionen blant USAs allierte som er uforbeholdent for krig. I regionen ellers er uroen stor.
Iran har gått inn i samtalene i Genève med en annen posisjon enn tidligere. Teheran lærte i fjor at samtaler ikke er noen garanti mot militære angrep. Mye av luftforsvaret ble slått ut, og Iran har ikke rukket å bygge det opp igjen. Men Teheran ga et signal under Tolvdagerskrigen om at Iran er villig til å rette seg mot amerikanske mål som det kryr av i farvannene og i farvannene rundt.
Regimet er svekket, både på grunn av de omfattende protestene og ikke minst de økonomiske sanksjonene som i høy grad bidro til å trigge protestene, men under Tolvdagerskrigen var det en merkbar samling rundt nasjonen, ikke regimet, påpeker Negar Mortazavi, den iransk-amerikanske politiske analytikeren som er redaktør for Iran Podcast i Washington, overfor CNN. Regimet har ikke kollapset og har visst vilje til å bruke brutal i så stor skala at det kan ha lammet store deler av opposisjonen.
Iran har dessuten bygd opp en missilkapasitet og infrastruktur for avskrekking på flere nivåer og har fortsatt den regionale Motstandsalliansen selv om den har blitt svekket av Israels angrepskriger. Det gjelder i første rekke Hizbollah i Libanon. Derimot har Houthi-bevegelsen (Ansarallah) vist betydelig slagkraft under Israels krig i Gaza. Amerikanske styrker i Irak er også sårbare for sjiamuslimske militsgrupper. Dette framstår ikke som retorikk fra ayatolllah-regimet.
Det åpner flere scener hvor en krig vil kunne utspille seg på og som Pentagon må ta i betraktning. Det kan være årsaken til at krigsalternativet framstår som del av Trumps “maksimalt press” mer enn en umiddelbar forestående militæraksjon. Samtalene framstår som tvangsdiplomati og kan føre til en gjensidig avtale om Teheran klarer å selge avtalen som en “stor seier”, mener Gergen, der han triumferende kan si at “hans avtale” er langt bedre enn den Obama inngikk i 2015.
Gjenkjennelige løgner
Rommet er imidlertid smalt, og det ble smalere med påstandene fra Trump i SOTU-talen om at Iran har utviklet langdistansemissiler som kan nå USA og fra sjefforhandler Steve Witkoff om at Iran igjen er nærmest en terskelstat etter at Trump hevdet at “Operation Midnight Hammer” hadde “utslettet” Irans atomanlegg 22. juni. IAEA-inspektører har ikke fått lov til å inspisere disse områdene og verifisere det som er igjen. Satellittbilder har vist at Iran begynner å bygge opp sine missilproduksjonsanlegg og gjør noe arbeid på de tre atomanleggene.
Teheran betegner Trumps og Witkoffs påstander som Joseph Goebbels-progaganda, melder Times of Israel. Dette er alvorlige påstander fordi de minner raskt om oppbygginga av løgnene rundt Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen som toppet seg med utenriksminister Colin Powells famøse presentasjon av fabrikerte bevis for FNs sikkerhetsråd 5. februar 2003.
“Uansett hva de påstår angående Irans atomprogram, Irans ballistiske missiler og antallet tap under urolighetene i januar, er det rett og slett en gjentakelse av “store løgner”, meddelte utenriksdepartementets talsmann Esmaeil Baqaei på X onsdag, og gjentok den tyske propagandaministerens lov om “große Lüge” (store løgner): «Gjenta en løgn ofte nok, og den blir sannhet» – som Goebbels visstnok aldri uttalte selv, men i det minste levde opp til, selv om han hevdet at “Die Wahrheit ist immer stärker als die Lüge” (Sannheten er alltid sterkere enn løgnen) og samtidig mente at “sannheten er ikke så viktig”
Praksisen har ikke forsvunnet. “Dette brukes nå systematisk av den amerikanske administrasjonen og krigsprofitørene som omgir den, spesielt det folkemordsdrevne israelske regimet, til å tjene sin ondsinnede kampanje med des- og feilinformasjon mot nasjonen Iran,» x’et Baqaei.
«Om dere bestemmer dere for å gjenta tidligere erfaringer gjennom bedrag, løgner, feilaktig analyse og falsk informasjon, og sette i gang et angrep midt i forhandlingene, vil dere utvilsomt smake det faste slaget fra den iranske nasjonen og landets forsvarsstyrker, sa Mohammad Bagher Qalibaf, Irans parlamentspresident, til Student News Network som blir knyttet til militsstyrken Basij som fungerer som et morderisk instrument under Revolusjonsgarden
Øynene på Caine
Det ble sagt at om samtalene i Genève ikke når fram, slik de ikke har gjort, vil det øke usikkerheten knyttet til tidspunktet for et eventuelt angrep, både med hensyn til tidspunkt, omfang og mål. Om målet er å presse Iran i atomforhandlingene, tyder lite på at begrensede angrep vil fungere. Om målet er å fjerne landets åndelige leder Ali Khamenei og resten av Ayatollah-regimet, vil det kreve en mer massiv og lengre krig, minst over to-tre måneder, ifølge admiral Stavridis. Flere militæranalytikere og kommentatorer avviser at det er mulig å fjerne regimert – presteskapet, Revolusjongarden og det militær-industrielle komplekset – bare fra lufta, og det er kjent at Trump har vært en lydhør motstander av å sette amerikanske støvler på bakken. Det har han til stadighet holdt opp mot president Barack Obama, president Joe Biden og president George W. Bush som er blant republikanerne som har tatt avstand fra Trump på samme sett som hans visepresident, Dick Cheney som døde i november.
Svarene er svømmende om hva det vil føre til. Det har ikke lekket ut noen strategi fra Det hvite hus eller Mar-o-Lago. Det er ingen i Trumps administrasjon som framstår som de har hånd om saka. I stedet vekker det oppsikt at Steve Witkoff og Trumps svigersønn-in-business, Jared Kushner, holder forhandlinger i Genève om Iran og Ukraina på samme dag.
Stadig flere øyne rettes nå mot forsvarssjef Daniel “Raizin” Caine, general og venture capitalist (risikokapitalist), “en investor i selskaper eller prosjekter der det er et betydelig risikoelement, vanligvis i nye eller voksende virksomheter,” ifølge definisjonen. Her er det mye risiko på spill å gå i spann med Trump med tanke på USAs forfatning som slår fast at krigshandlinger må autoriseres av Kongressen.
Utenriksminister Marco Rubio har gitt en hemmeligstemplet orientering til den såkalte «åtterbanden», som består av lederne for begge partier i Senatet og Representantenes hus og lederne og framtredende medlemmer av etterretningskomiteene i begge kamrene.
– Dette er alvorlig, og administrasjonen må legge fram sin sak for det amerikanske folket. sa Senatets mindretallsleder Chuck Schumer fra New York i en kort uttalelse etter briefinga, melder BBC
Cain skal ha advart Trump om at et angrep mot Iran kan være risikabelt og potensielt trekke i langdrag – og at en langvarig konflikt kan få regionale ringvirkninger. Han har i det stille tatt til motmæle mot at Trump skrev på sin plattform Truth Social at «general Caine, som oss alle, ønsker ikke å se krig, men hvis det tas en beslutning om å gå mot Iran på militært nivå, er det hans mening at det vil være noe som er lett å vinne» selv om Iran varsler at de vil svare på ethvert angrep ved å angripe amerikanske militære ressurser i Midtøsten og Israel.
Mens Caine har ledet med å utarbeide scenarier, har en strøm av toppledere fra hæren, marinen og luftforsvaret vært innom Caines kontor i Pentagon på Richmond Avenue i Arlington County i delstaten Virginia, “Old Dominion” med mottoet “Sic semper tyrannis” (Slik alltid for tyranner) som skulle passe bra for anledninga.
At møtene skjedde på Caines kontor og ikke i det isolerte konferanserommet, “The Tank”, er et tegn på at de råder stor usikkerhet med hensyn til sekretessen rundt samtalene i Pentagon og serien av lekkasjer som har fulgt med krigsminister Hegseth. Caine er sjøl kjent for å holde kortene tett mot brystet. Å samle hele generalstaben vil uvilkårlig utløse spekulasjoner om en større militæroperasjon mot Iran. Cain skal ha uttrykt bekymringer om omfanget, kompleksiteten og potensialet for amerikanske tap av et slikt oppdrag, ifølge BBCs kilder med kjennskap til hans råd til Trump, stikk i strid med hva commander-in-chief hevder. De samme kilder forteller at Caine er oppsatt på å ikke begå de samme feilene som general Mark Milley, forsvarssjef i Trumps første periode. Caine vil ikke havne i de samme konfrontasjonene med Trump som Milley gjorde når han motsatte seg å plassere ut amerikanske styrker i USA og gikk bak ryggen på Trump for å dempe noen av hans mest avsindige uttalelser overfor allierte.
Caines balansegang kommer nå ut i åpent lende. Han kan ikke lenger drive med lav åling. Caine som ivret for militæraksjonen som hentet ut Venezuelas president Maduro 3. januar, skal imidlertid ha sagt at den enorme mengden ressurser som trengs for å gå til krig med Iran, kan føre til at det amerikanske militæret blir kraftig utarmet. Innsatsen er for høy når det gjelder Iran, sier en kilde til Axios som mener at Cain likevel vil stille seg bak enhver beslutning som Trump tar.
Da Washington Post rapportert at Caine har uttrykt bekymring for at USAs ammunisjonslager ble tømt av landets støtte til Israels og Ukrainas forsvar, hånet Trump hovedstadsavisa som “100 prosent feil». Pensjonert admiral Stavridis lufter de samme bekymringene om lagrene av tung ammunisjon som bunker busters.
Caine skal også ha vært urolig over manglende støtte fra USAs allierte i regionen som frykter for egen sikkerhet om missilene begynner å fly på tvers av Golfen og i det strategiske Hormuzstredet. Det kan tyde på at havnebyen Babdar Abbas og eventuelle militæranlegg rundt vil være framtredende mål i et eventuelt førstehåndslag.
Men å slå ut Irans missiler vil kreve angrep mot hundrevis av mål over hele landet, sier en Pentagon-kilde til Washington Post. Mange av målene er mobile og blir flyttet rundt i landet på transportbånd. Militæranalytikere peker på at Iran er tre ganger så stort som Irak, når de trekker sammenlikninger til USAs angrep der i 1991 og 2003.
Et møte i “The situation room” i West Wing av Det hvite hus i forrige uke som gikk gjennom angrepsplanene, tok tre ganger lengre tid enn planlagt. Her var Caine ikke i stand til å forutsi hva resultatet av et militært regimeskifte ville bli, sa kilder til BBC. Caine skal være svært opptatt å gjenopprette tilliten til sin posisjon som landets øverste general og til militæret generelt, selv om Trump er ute etter å politisere militæret. Han har bedt om eget kontor i Det hvite hus for å være tettere på presidenten og orientere ham regelmessig uten å gå veien om krigsminister Hegseth. Cain skal ha større fortrolighet til visepresident JD Vance.
Trumps fortrolighet til Caine ligger ute på Truth Social: «Han vet bare én ting, hvordan man VINNER, og hvis han blir bedt om å gjøre det, vil han lede an,» skrev Trump.