Krigsfaren er reell
“Sår du vind, vil du høste virvelvind”, lyder et slagord på gata i Irans hovedstad Teheran. Det er skrifta på veggen. Men hvem retter det seg mot? Ayatollah-styret, eller er det en advarsel til USA – og Israel – om ikke å gå til krig mot Iran for å prøve å gjennomføre et regimeskifte?
USAs militære opptrapping fortsetter. Hangarskipgruppa til “USS Gerald R. Ford” glir i retning farvannene for å slutte seg til hangarskipsgruppa til “USS Abraham Lincoln”. USA lader sine baser i området og bruker flybaser i Hellas og Bulgaria for å sende inn forskyninger.
USAs tradisjonelle allierte i Golfen og andre deler av Midtøsten som har hatt et fiendtlig forhold til Iran siden den islamske revolusjonen i 1979, ønsker ikke krigen fordi flere av dem vil havne i skuddlinja ved at de huser amerikanske baser. Men klarer de å nå fram til president Donald Trump og hans administrasjon?
Opptrappinga i seg selv viser at krigsfaren er reell. Men både Trump og utenriksminister Marco Rubio hevder at døra for diplomati ikke er stengt. Problemet er at Trump har gjort dørterskelen så høy at det betinger at ayatollah-regimet kapitulerer og overgir seg.
* USA krever ikke bare at Iran kvitter seg med 440 kilo uran som er anriket til 60 prosent, slik Teheran er åpen for under inspeksjon fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). USA krever at Teheran avstår fra å anrike uran i det hele tatt og kvitter seg med alle sentrifuger, det vil i klartekst si at Iran vraker hele sitt atomprogram. Kravene truer dermed med å undergrave Ikkespedningsavtalen (NPT) fra 1970.
* USA krever at Iran avvikler store deler av sitt missilarsenal og stanser sitt rakettprogram. Kravet var ikke en del av atomavtalen (JCPOA) som Iran inngikk i 2015.
* USA krever at Teheran demonterer den såkalte Motstandsaksen i Midtøsten.
Kravene er langt fra nye. Europeiske stormakter har stilt seg bak dem og holder tilbake med å be USA nedskalere krigsscenariet. Vet Trump i det hele tatt hva han vil? Innser han krigsfaren og de langsiktige konsekvensene? Fins det stoppere i administrasjonen eller på Capitol Hill?
Teheran går høyt på banen med at Iran er parat til å gå lenger i sine militære svar enn under Tolvdagerskrigen i juli i fjor og under de to rakettduellene med Israel i 2024. Sjansen er overhengende for at Revolusjonsgarden med 200.000 soldater ser kravene som eksistensielle og er beredt til å sperre Hormuzstredet for all oljetrafikk. Det vil få geopolitiske konsekvenser. Spørsmålet er om Russland og Kina vil la Teheran falle for militærmakt utafra, i stedet for fra indre forhold. Ayatollah-styret og Revolusjonsgarden vil kunne absorbere et mindre, varslet flyangrep fordi det vil ytterligere svekke USAs posisjon i Vest-Asia/Midtøsten og på sikt globalt.
Bitre erfaringer; viktige utviklinger
Iran kom til Muscat og til Genève med den skremmende erfaringen omkring forhandlinger – eller indirekte samtaler – at verken Israel og USA respekterer forhandlingssituasjonen. Teherans forhandlingsstrategi følger et kjent mønster: Revolusjonsgardens øvelse, sammen med Russland, betyr å gå inn i de indirekte forhandlingene med å signalisere at USAs militære press ikke vil tvinge fram strategiske innrømmelser ved å vise at Irans militære kapasitet kan rammer USA – og Israel. Flere amerikanske kommentatorer sier til CNN at Washington trolig støtter seg til at Teheran har avstått fra å angripe amerikanske mål i regionen under tidligere konflikter mellom Iran og USA og Israel. Under den israelsk-iranske Tolvdagerskrigen 13.-24. juni ifjor kan det et nytt varsel: Iran sendte raketter mot flybasen Al-Udeid i Qatar.
Irans forsvarssjef, generalmajor Abdolrahim Mousavi, advarte Trump og Kongressen på Capitol Hill før møtet i Genève om at en væpnet konflikt mellom USA (med Israel på laget ) og Iran vil ha historiske konsekvenser og sette en stopper for USAs globale dominans.
– Trump burde vite at enhver kamp mot Iran vil lære ham en historisk lekse. Det vil hindre ham i å utøve dominans i verden igjen, bruste generalmajor Mousavi. Skepsisen hvilte tungt over samtalene i Genève med tanke på USAs intensjoner, slik Ebrahim Rezaei, medlem av utenriks- og forsvarskomiteen i den iranske nasjonalforsamlinga (Majles-e Shura-ye Eslami Iran), ga uttrykk for overfor iranske presse før møtet. Det skyldes at “USA har en lang historie med å bryte avtaler», sa han ifølge Tasnim News Agency.
Samtalen i Muscat 6. februar, med sultanen av Oman, Haitham bin Tarik as-Saidm som mekler, begrenset seg til det generelle rammeverket og fokuserte utelukkende på atomspørsmålet. Det inkluderte ikke Irans missilprogram, ifølge utenriksminister Araghchi. Samtalen ble omtalt som “konstruktive” fra begge hold, men begrenset til prinsippene for det generelle rammeverket. Det tok imidlertid ikke lang tid før Trump begynte å sende ut motstridende signaler. Grunnen kan vært Trumps behov for å uttale seg positivt til enhver når det gjelder hans status som “dealmaker” og samtidig hans behov for å opprettholde “maksimalt press” ved hjelp av militære trusler. Etterhvert som det kom fram at Teheran hadde gitt USA noe i Muscat, kom det et nytt knippe med motstridende uttalelser fra Trump – med sedvanlige trusler om å innføre tollsatser mot land som fortsatt handler med Iran i form av en presidentordre med store fakter som har blitt signaturen til The Don.
USAs utenriksminister Marco Rubio som deltok på den årlige sikkerhetskonferansen i München, har flere ganger under sin tur i Europa hevdet at Trump foretrekker diplomati “og et resultat gjennomen forhandlet løsning» – kalt “maksimalt press” eller økonomisk krigføring og terrorisme underbygd med militære trusler.
– Vi er i regionen av én enkel grunn. Vi forstår at det kan være trusler mot våre styrker, sa Rubio til reportere i München.
– Akkurat nå snakker vi om forhandlinger, sa han ifølge det tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu.
Krigstruslene hefter ved et sentralt punkt i USAs partisystem som betinger "sjekk og balanse" (check and balances). Det er nødvendig for at to-partisystemet som USAs herskerklasse holder seg med i henhold til USAs forfatning fra 1776, skal kunne fungere. Det er nå truet av Trump-administrasjonen etter at han erobret det republikanske partiet idet det ikke, under Republikanernes leder i Senatet, Mitch McConnell III, satte hardt mot hardt mot påstandene om at valget i november 2020 ble stjålet – til tross for truslene om å lynsje Trumps visepresident Mike Pence i Kongressen. Det ga dermed partiet til trumpister som er villige til å overkjøre forfatninga ved å godta Trumps "fortolkninger" av den. Betingelsen for ordninga er at USAs krigserklæringer må godkjennes av Kongressen ut fra et perspektiv om "nasjonal sikkerhetstrussel". Derfor ble USAs militære intervensjon i Venezuela kamuflert som en "juridisk operasjon" mot president Nicolás Maduro, som USA hadde stemplet ham for fem år siden som "narkokartellesjef" gjennom domstolen i Southern New York, men helt uten internasjonal legitimering gjennom for eksempel FN-kontoret for narkotika og kriminalitet (UNODC). Dette kan USA ikke hevde overfor Iran eller landets åndelige leder, Ali Hosseini Khamenei. USA viser i stedet til sin egen liste over land som støtter "internasjonal terrorisme", der også Cuba står oppført. Motstanden mot Iran har brei tverrpolitisk støtte i Kongressen i USA, inkludert et regimeskifte i Teheran, ikke minst på grunn av støtten til Israel og påvirkninga fra den mest aktive politiske lobbygruppa på Capitol Hill, AIPAC (American Israel Public Affairs Committee). Det er der EUropa hekter seg på.
Den tilnærmet positive omtalen av de indirekte samtalene i Muscat går igjen etter møtet i Genève tirsdag. Iran insisterer på at enhver avtale må inkludere oppheving av sanksjoner i bytte mot begrensninger i atomaktiviteten. Det var utgangspunktet under forhandlingene som ledet opp til JCPOA i 2015. Teheran avviser kravet om «null anriking» og fjerning av alle sentrifuger for anriking av uran. Teheran avviser også at landets rakettarsenal eller andre konvensjonelle militære spørsmål blir tatt inn i forhandlingene eller andre utenrikspolitiske spørsmålet som ikke hører inn under NPT. Det krysser Irans «røde linjer» for nasjonal suverenitet.
Dette er en gjenganger, men Trump har gradvis skjerpet kravene, med nye tilstramninger etter forhandlingsrundene i Muscat før Israel gikk til angrep idet delegasjonene var på vei til Oman for en sjette runde. Iran hevder at missilene er defensive og må sees i sammenheng med Israels utvidelse av sin missilkapasitet og rakettskjoldet Iron Dome. USA og Europa har samtidig oppgradert flere av Golfstatenes arsenal med sofistikerte missilsystemer.
Irans responsplan
Irans utenriksminister Abbas Araghchi møtte generaldirektøren for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), den argentinske og pro-amerikanske diplomaten Rafael Grossi, i forkant av samtalene i Genève. Grossi ville ha en redegjøring for hvor det har blitt av 440 kilo uran som Iran har anriket til 60 prosent, langt under de 90 prosent som kreves for våpenproduksjon, men langt over det JCPOA fastsetter. Det høyanrikte uranet skal ha forsvunnet etter USAs og Israels bombing av atomanleggene, ifølge Reuters.
Iran vil bringe inn IAEA for å forankre enhver avtale til ordlyden i NPT-avtalen og ramme den inn med verifiserbare atomkrafttiltak og troverdige inspeksjoner. Teheran kler sine krav inn i skarpt formulerte offentlige uttalelser, slik forsvarssjef Mousavi kom med i helga. Før samtalene i Genève, fyrte Teheran av spørsmålet om hvorfor USA intensiverer trusler og forsterker sine militære utplasseringer, hvis Washington mener alvor med forhandlinger.
Analytikeren oberst Hatem Karim al-Falahi sier til Al-Jazeera Arabic at Teheran har utarbeidet en flertrinnsplan. Den innleder med å absorbere et førsteslagsangrep fra USAs og Israels side. Neste trinn vil være å eskalere gjennom å gjengjelde med missiler og droner og ved å aktivere regionale allierte i den såkalte Motstandsaksen. Denne har imidlertid blitt betydelig svekket av Israel gjennom de militære slagene mot og utraderinga av den tidligere ledelsen av Hizbollah og regimeskiftet i Damaskus, selv om Assad-regimet i seg selv ikke utgjorde noen særskilt trussel utover at Syria var transittland mellom Teheran og Hizbollah i Libanon.
Det tredje trinnet er det økonomiske presset gjennom stenginga av de strategiske vannveiene, inkludert Hormuzstredet og Bab al-Mandab, stredet mellom den arabiske halvøya og Afrikas horn som er inngangen mellom Rødehavet og Adenbukta. Al-Falahi peker på at å rette seg mot trafikken i disse skipsleiene, vil by på globale utfordringer fra USA, blant annet med hensyn til oljeleveransene. Det vil sende oljeprisene ut i atmosfæren. Dette har et langt mer vidtrekkende perspektiv enn angrepene fra Houthi-bevegelsens Ansarullah i Jemen mot skipstrafikken i Rødehavet til støtte for Gaza-palestinerne under Israels folkemorderiske krigsføring.
USAs operasjonsområde strekker seg fra Middelhavet gjennom Rødehavet til Golfen, ifølge al-Falahi. Han viser til bevegelsen i de tunge, militære lufttransportene som nå pågår under eskaleringa, samt Irans angivelige forbedringer innen elektronisk krigføring. Men mye av Irans luftforsvar ble slått ut under Tolvdagerskrigen.
Åsted Hormuzstredet
Revolusjonsgarden har svart på USAs enorme styrkeopprustning med å holde sin egen militærøvelse i Hormuzstredet. Øvelsen startet mandag, dagen før de indirekte samtalene i Genève. Revolusjonsgarden omtaler øvelsen som «smart kontroll over Hormuzstredet» med mål å vurdere marinens operative beredskap og å teste sikkerhetsplaner og «scenarier for gjensidige militære handlinger» som svar på potensielle trusler i stredet og omkringliggende farvann, ifølge iranske medier.
«Den raske, avgjørende og omfattende responsen fra IRGCs operative styrker på antisikkerhetsplaner i det maritime domenet er kjernen i etterretnings- og operative øvelser», heter det i uttalelsen fra Sepah-e Pasdaran (Vokternes armé) eller Pasdaran-e Enghelab (Revolusjonsgardistene). Det betyr i klartekst at den iranske marinen, landstyrker og rakettbatterier er satt i full beredskap for å kunne slå tilbake USAs – og Israels – eventuelle angrep på Iran.
Det smale Hormuzstredet er verdens viktigste vannvei, ikke i volum, men for oljetransporten i verden. Omtrent tjue prosent av verdens råolje går med tankskip gjennom stredet. Rundt 35 prosent av råolja i verden fraktes sjøveien. Sundet som er 54 kilometer bredt på det smaleste, forbinder Omanbukta og Persiabukta (Golfen) som er utfarten for de oljerike Golfstatene, Irak og Iran. Stredet er et av verdens mest strategiske maritime knutepunkter, den eneste sjøruta fra Golfen til åpent farvann for den globale energistrømmen – og for den regionale militære trafikken til sjøs inn til noen av USAs største militære utenlandsbaser. Stredet slynger seg rundt spissen av halvøya Ras Musandam (Ruus al-Jibal, Fjellkappet) som ligger atskilt fra resten av Oman av emiratene Ras al-Khaiman (mot Golfen) og Fujairah (mot Omanbukta). Fra den lille landsbyen Kumzar som bare kan nås med båt fra Khasab på Musandam-halvøya, og hvor de vel 1300 innbyggerne snakker sitt lokale språk kumzari, er det godt utsyn over sundet til skjærgården til den iranske oljebyen Bandas Abbas med vel en halv million innbyggere. Bandar Abbas skjuler seg bak den langstrakte Qeshm-øya og øyene Hengam og Larak på utsida av den igjen. Vest for selve sundet ligger de iranske øyene Store og Lille Tunb (Tonb-e Bozorg va Tonb-e Kutshak) som Emiratene gjør krav på som del av emiratet Ras al-Khaiman, og småøyene Abu Musa, Sirri og Farur. Pasdaran-øvelsen kom på kjøl idet Trump varslet at en ny hangarskipgruppe er på vei til Midtøsten for å øke spenninga og presset på Teheran, slik USA gjorde i Det karibiske hav overfor Venezuela. Det er en kopi av "Panterspranget", det militære diplomatiet som Tyskland brukte under Marokko-krisa da Berlin sendte kanonbåten "Panther" mot Agadir 1. juli 1911 – men i enorm og atskillig mer ladet utgave.
“USS Abraham Lincoln” (CVN-72) av Nimitz-klassen og skvadron 21 med de tre destroyerne “USS O’Kane”, “USS Spruance” og “USS Frank E. Petersen Jr.”, alle av Arleigh Burke-klassen, befinner seg allerede i farvannene.
Teheran omtaler fortsatt Pasdaran-øvelsen som “beredskap” og ikke som “militær eskalering” med trusler mot amerikanske mål, heller som en påminning om at Iran vil ivareta sin regionale sikkerhet og sine energiruter forankret i folkeretten og internasjonale konvensjoner, som retten til fredelig atomteknologi og fri ferdsel som USA påberoper seg å forsvare med sitt omfattende militære marinenærvær i Stillehavet og Sørkinahavet og farvannene rundt Taiwan og oppbygginga av baser i Sørøst-Asia og Oceania.
Teheran tok Genève-runden som et lite gjennombrudd fordi den fant sted uten forhåndsbetingelser og signaliserer at om samtalene begrenser seg til atomsaken og sanksjonslette, uten at andre sikkerhetspolitiske spørsmål blir inkludert, vil det være mulig å avvæpne konflikten.
Irans raketter
Irans rakettarsenal og missilteknologi, inkludert produksjonen av droner, ble raskt et spørsmål umiddelbart etter at USA, under president Barack Obama, inngikk atomavtalen (Joint Comprehensive Plan of Action / Barnameye jame’e eqdame moshtarak) med Iran 14. juli 2015 sammen med EU-3 (Storbritannia, Frankrike, Tyskland), EU, Russland og Kina. Den ble ratifisert 18. oktober.
Frankrikes president Emmanuel Macron var rask til å kaste seg inn på Trumps side i den amerikanske presidentens første presidentperiode med kravet om å innlemme og å begrense rakettprogrammet i atomavtalen. Paris fikk med seg E-3 (etter Storbritannias brexit) i å gi JCPOA-avtalen det endelige nakkeskuddet 18. oktober da de fem europeiske landene i FNs sikkerhetsråd (inkludert Danmark, Hellas, Slovenia) stemte mot å forlenge suspenderinga av FN-sanksjonene før de løp ut på dato ut fra tidsramma i JCPOA. Gjeninnføringa av sanksjonene var med på å sende den iranske valutaen, rial, ut av det globale finansvesenet og inn i en økonomisk, inflasjonsdrevet dødsspiral som utløste protestene i Iran.
Ikkespredningsavtalen (NPT) fra 1. juli 1968 stiller ingen generelle krav til et lands rakettprogram.
Dette er ikke gjenstand for forhandlinger, påpeker Teheran med rette, uten at EUropa kommer Iran til unnsetning med tanke på å ikke undergrave NPT-avtalen og for ikke å komme på kant med USA og Israel. Det innebærer en ytterligere demontering av “den regelstyrte verdensordenen” som Vesten så iherdig sverger til – selvsagt under USAs fortsatte hegemoni. Dette har blitt stadig mer problematisk på grunn av USAs relative tilbakegang som supermakt – og Trump-administrasjonens stadig mer outrerte forsøk på MAGA (Make America Great Again). Det er en dødelig motsigelse som gjør at EUropa, inkludert Norge, bakker opp om USAs og Israels maksimale betingelser som undergraver NPT – som Israel forøvrig ikke har undertegnet.
(les bloggen: “Iran begraver atomavtalen. Teheran viser fram nye raketter”, 21. oktober 2025)
Israel jobber iherdig foran og bak i kulissene for å presse sine føringer på Washington. Statsminister Binyamin Netanyahu la ikke skjul på hva Israel krever da han møtte Trump for sjette gang i løpet av et år i Det hvite hus før den første samtalen i den nye runden med nye samtaler med Iran i Muscat i Oman. Netanyahu har lagt fram sine “røde streker” for Trump.
De varierer ikke mye fra hva Trump selv har ført i marken av krav overfor Teheran. Det uvisse er Israels militære trusler som er en fast bestanddel av Netanyahus vokabular fordi han vet at det har stort gjennomslag på hjemmebane og fungerer som kamuflasjenett for den fortsatt folkemorderiske situasjonen i Gaza og de våpnede styrkenes (IDF) og bosetternes brutale opptrappinga på Vestbredden.
Enhver amerikansk avtale med Iran må inkludere fullstendig demontering av Irans atominfrastruktur, ikke bare en stopp i anrikinga av uran innafor rammene av Ikke-spredningsavtalen, krever den ICC-etterlyste Netanyahu.
– Det første er at alt anriket materiale må ut av Iran, understreket Netanyahu og la til at «det andre er at det ikke skal være noen anrikningskapasitet,” melder Reuters. Det innebærer “å demontere utstyret og infrastrukturen som lar dem anrike i utgangspunktet.»
Israel retter, som USA, skytset mot Irans ballistiske missiler. Irans missilarsenal utgjør den største trusselen mot Israels ekspansjonspolitikk. To rakettdueller i 2024 viste at Iran kan klare å trenge gjennom Israels rakettskjold, “Iron Dome” (Kippat Barzel).
Ved begge tilfeller, etter at Israel hadde bombet Irans konsulat i Damaskus(1. april) og likvidert Hamas-lederen Ismail Haniyeh i Teheran (31. juli), sendte Iran noen hundre raketter som var varslet på forhånd, ikke tusenvis som Teheran har på lager.
Israel vet at de er sårbare, og det er en sterk motivasjon for å forsøke å “ta ut” rakettarsenalet om ikke USAs vinner fram i de indirekte samtalene.
Golfstatene og regional balanse
USAs hangarskipgrupper trekker til seg all oppmerksomhet i krigsanalysene av et eventuelt omfattende angrep på Iran hvor USA og Israel går inn for regimeskifte med militære midler. Mens analysene av Irans muligheter for å slå tilbake inkluderer den såkalte Motstandsaksen, inngår Irans naboland ikke i de militære analysene som det oftest blir referert til. Det meste dreier seg om Irans missiler og i liten grad om Irans naboland.
De forente arabiske emiratene (UAE) og Bahrain inngikk hver sin Abraham-avtale for å normalisere forbindelsene til Israel i september 2020, i Trumps første presidentperiode. De har under Israels folkemorderiske krig i Gaza ikke hevet stemmen, men pleier ublu sine forbindelser med Tel Aviv. De har aldri konfrontert seg selv med sine erklærte betingelser og vilkår for å inngå Abraham-avtalene: å hindre Israels annektering av Vestbredden, selv om Israel har fattet flere lover og tiltak som nettopp går ut på å underlegge seg Vestbredden skritt for skritt.
Både Bahrain, Emiratene og Qatar ligger rett i skuddlinja fordi USA vil bruke deres territorier til å angripe Iran – og derfor risikerer de å få iranske raketter tilbake. Det vil kunne ryste regimene i Manama, Doha og Abu Dhabi på ulikt vis.
NSA-basen (Naval Support Activity) i Bahrain ligger under USAs sentralkommando (Centcom) og USAs femte flåte.
Flybasen Al-Udeid i Qatar som ble opprettet i 1996, er en av to militærbaser sørvest for hovedstaden Doha som ble åpnet for USA i september 2001, ti år etter USAs krig mot Irak, “Operation Desert Storm”.
Emiratene ligger geografisk tett på Iran og har vært tungt inne i borgerkrigen i Jemen mot Houthi-bevegelsen som får støtte fra Teheran. Emiratene har fyrt opp under bestrebelsene med å løsrive og gjenopprette Sør-Jemen som egen stat. Øystaten Bahrain har en befolkning hvor flertallet av statsborgerne i det konstitusjonelle monarkiet i dag er sjiamuslimer, slik som i Iran. Bahrain brøyt, sammen med Saudi-Arabia og Emiratene, de diplomatiske forbindelsene med Iran i 2016 etter at Saudi-Arabias ambassade i Teheran ble stormet i protest mot at den sjiamuslimske geistlige Nimr al-Nimr ble henrettet av kongedømmet i Riyadh. Saudi-Arabia opptrer som den høye beskytter for kong Hamad bin Isa al-Khalifa og hans dynasti, og kronprins Muhammad bin Salman legger politiske føringer for statsminister prins Salman bin Hamad al-Khalifa. Al-Khalifa vet at regimet ikke overlever uten at Riyadh er beredt på å gripe inn militært om folk gjør opprør.
Saudi-Arabia og Qatar ønsker et scenario der det ikke oppstår krig og dermed fare for at de selv blir mål. Riyadhs de facto leder, Muhammad bin Salman, er lite lysten på at USA og Israel går til fullt angrep på Iran og har advart mot å angripe. Det samme gjelder Egypt og Tyrkia. Den angivelige trusselen fra “den sjiamuslimske halvmånen” er betydelig redusert fordi landene ser at Motstandsaksen er svekket, ikke minst Hizbollah. Derimot går Israel offensivt til verks. Syria er gjenstand for rivaliserende interesser etter Assad-regimets fall. Iran er ute av Syria, og regionen trenger ikke et Iran i borgerkrigsliknende oppløsning etter et eventuelt regimeskifte i Teheran.
Golfstatene har dessuten selv tonet ned fiendtligheten mot Iran etter at Iran og Saudi-Arabia smidde nye forbindelser i mars 2023 med Kinas hjelp. I stedet har handelen på tvers av Golfen økt fram til FN-sanksjonene igjen ble aktivert. Kairo har brukt sine kanaler til å få Trump-administrasjonen til å innse at en krig mot Iran vil ramme USAs interesser i Midtøsten, opplyser Egypts tidligere utenriksminister Rakha Ahmed Hassan til Klassekampen (3. februar).
Dette kan fort bli tema på møtet i Trumps “fredsråd” i Washington. Egypt har akseptert invitasjonen til å sitte i “Fredsrådet” der Saudi-Arabia, Emiratene, Bahrain, Qatar, Jordan, Tyrkia og Aserbajdsjan har tatt plass.
Det går en politisk trend gjennom regionen hvor landene ser at et multipolært Vest-Asia (Midtøsten), som ikke blir dominert av verken USA som hegemon, og i enda mindre grad, av alliansen mellom USA og Israel som ser muligheter til å realisere målet om en eller annen variant av Eretz Yisrael (Stor-Israel). De har fått en forsmak med USAs og Israels manøvreringer i Syria. De utfordrer interessene til flere arabiske land og puster nå hardt under en borgerkrig i Iran.
Tyrkia er en viktig aktør som har festet sitt nyosmanske blikk mot regionen, slik det er beskrevet av Ahmet Davutoğlu, tidligere utenriksminister (2009-14) og statsminister (2014-16), før han falt i unåde hos president Recep Tayyip Erdoğan og dannet sitt eget Framtidspartiet (Gelecek Partisi) i desember 2019. Han er arkitekten bak Ankaras nyosmanske utenrikspolitikk, nedtegnet i boka “Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu” (“Strategisk dybde: Tyrkias internasjonale posisjon”, 2001).
Tyrkia har i dag føringer overfor det islamistiske Hayat Tahrir ash-Sham-regimet i Damaskus, og har de siste åra utvidet sitt stasjonære militære nærvær i Nord-Irak og inngått gode forbindelser til Iran. Ankara har dessuten bedret forholdet til Egypt etter striden rundt støtten til Det muslimske brorskapet, og til Saudi-Arabia og andre golfstater. Der var forholdet anstrengt på grunn av Ankaras allianse med Qatar da landet ble boikottet fra 2017 til 2021.
Det skjedde samtidig med at Qatar bedret forbindelsene til Teheran, som førte til en avtale om delinga av verdens desidert største gassfelt South Pars/North Dome i Golfen som blir drevet av NIGC (National Iranian Gas Company), QatarEnergy og det franske TotalEnergies.
Erdoğan har, gjennom sine 24 år ved makta, vist seg som en durkdreven balansekunstner når det gjelder å håndtere internasjonale motsetninger (f.eks. USA/Russland i Ukraina, USA/Kina) og vil trolig spille det samme spillet med hensyn til Iran. Ankara har alliert seg med de arabiske initiativene for å hindre en ny krig mot Iran fra USA og Israel. Erdoğan har naturligvis tatt plass i “Fredsrådet”, og onsdag kom meldinga som Ankara har ventet på: USA trekker ut sine siste vel 900 soldater fra Rojava Kurdistanê i Syria.
Erdoğan vil trolig ikke la USA bruke tyrkisk luftrom eller flybasen Incirlik (Incirlik Hava Üssü) utafor middelhavsbyen Adana. Det har Ankara nektet under flere av USAs krigstokter i Midtøsten og Vest-Asia etter USAs invasjoner i Afghanistan (2001) og Irak (2003), okkupasjonenen som svekket USAs posisjon i regionen og åpnet for at USAs allierte i større grad kunne forfølge egne interesser som ofte gikk på tvers av hverandre.
Irans grannelag
Iran grenser til Turkmenistan i nord i 1148 kilometer. Det er den nest lengste grensa Iran har, bare grensa til Irak i vest er lengre (1599 kilometer). Turkmenistan er internasjonalt ikke det mest framtredende av de gamle “Sovjetstanene”, heller ikke i Sentral-Asia. President Serdar Gurbanguljevitsj Berdimuhamedov er landets tredje president og følger i samme spor som hans eksellens Türkmenbaşy, Saparmurat Atajevitsj Nijazov (1990-2006), og Gurbanguli Malikguljevitsj Berdimuhamedov (2006-22), alle fra Turkmenistans demokratiske parti (Türkmenistanyň Demokratik Partiýasy) som ikke akkurat lever opp til navnet. Det introverte landet tegnet gasskontrakter med Iran og Tyrkia i juli 2024 om leveranser av ti milliarder kubikkmeter i året. Det ble dessuten lagt planer om å legge en 125 kilometer lang gassrørledning til Iran for å øke kapasiteten til 40 milliarder m3.
I det stille har Turkmenistan, i sin offisielle “nøytralitet”, inngått diplomatiske forbindelser med Israel og har gode forbindelser til USA.
Forbindelsene til Israel går tilbake til 1993, og i april 2023 opprettet Israel en ambassade i hovedstaden Asjkhabad. Den ligger bare sytten kilometer fra grensa til Iran, nord for Mashhad, Irans nest største by, i Razavi Khorasan-provinsen i nordøst, vel 740 kilometer fra Teheran.
Ambassaden er derfor en utkikkspost for den israelske etterretninga Mossad som flagget høyt at de var “i felten” under massedemonstrasjonene som startet 28. desember og nesten bokstavelig døde ut 16. januar, men med stadig nye tilløp til å flamme opp igjen.
Mossad har etter sigende rekruttert tusenvis av agenter og informanter og har hatt agenter i landet som i lange tider har fôret Mossad med etterretning om iranske atomforskere som deretter er blitt likvidert.
Det fins dessuten informasjon om at Israel har etablert en base for angrepsdroner i Turkmenistan som har kjøpt israelsk droneteknologi siden 2010-tallet, blant annet selvmordsdrona SkyStriker som er utviklet av Elbit Systems, ifølge Robert Inlakesh i Palestine Chronicle som minner om at Turkmenistan ble med i Natos Partnerskap for fred (PfP) allerede i mai 1994, men med en reservasjon mot å bli med i militære blokker som gjorde at landet fikk status som nøytralt land av FN i 1995.
Etter 9/11, terrororganisasjonen al-Qa’idas flyangrep i USA i 2001, tilbød Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan USA flybaser for angrep mot Taliban, og Russland lot USA fly inn forsyninger til basene gjennom russisk luftrom. Det samme gjorde Turkmenistan, fortsatt i det stille, men holdt det skjult at USA hadde “fått tilgang til å bruke nesten alle militære flyplasser i Turkmenistan”, inkludert flyplassen i Nebit-Dag ved grensa til Iran, ifølge russiske kilder. USA opererte drivstoff-fyllinga for USAs flyvåpen fra Asjkhabad. I 2004 protesterte Moskva mot det militære forholdet mellom USA og Turkmenistan, angivelig avsidesliggende ørkenbaser.
Det har nå kommet rapporter og meldinger i turkmenske medier om at sporing gjennom OSINIT-kanaler (frikildeetterretning) viser at US Air Force har landet sine transportfly C-17A Globemaster III og MC-130 Super Hercules flere steder i Turkmenistan. MC-130 Super Hercules brukes spesielt til å transportere spesialstyrker for nattoperasjoner til avsidesliggende landingssteder.
New York Times skriver at dersom USA planlegger mer enn massive flyangrep mot atom- og rakettanlegg, vil Turkmenistan være et naturlig sted å sette inn bakkeangrep med spesialstyrker fra. Det vil i så fall svekke forbindelsene mellom Asjkhabad og Russland og Kina, men Turkmenistan er den eneste av “Sovjetstanene” som ikke er medlem av Shanghai Cooperation Organisation (SCO). Det kan tale til Irans fordel.
Etniske grenseoverganger
Pakistan er tilbøyelig til å legge religiøse motsetninger til side og stå sammen med Beijing i å motsette seg amerikanske og israelske angrep på Iran. Teheran og Islamabad deler et felles problem med balutsjiske opprørsstyrker på hver side av grensa mellom Baluchistan-provinsen i Pakistan, med Quetta som hovedstad, og Sistan og Baluchistan-provinsen helt øst i Iran med Zahedan som hovedstad. Islamabad frykter at et sammenbrudd i Iran vil skylle inn over den 908 kilometer lange grensa mot Iran og den 921 kilometer lange grensa til Afghanistan.
Aserbajdsjan deler, i likhet med Pakistan, en folkegruppe med Iran: Aserbajdsjanene teller 23,5 millioner, det vil si 24 prosent av Irans innbyggere.
Det er langt mer enn de vel 8,5 millioner innbyggerne i Aserbajdsjan. Men i motsetning til kurderne i nordvest og balutsjerne i sørøst, har aserbajdsjanerne i langt mindre utstrekning deltatt i protestene mot “Ayatollahstan”. Både Irans åndelige leder, storayatollah Ali Hosseini Khamenei som er født i Mashhad, og president Masoud Pezeshkian som er født i Mahabad i provinsen Vest-Aserbajdsjan (Azarbaijan-e Gharbi), er begge aserbajdsjanere av etnisk opprinnelse. Det har gjort den aserbajdsjanske befolkninga utsatt for hevnaksjoner fra tilhengere av USAs og Israels mann, “Lille Sjah” Reza Pahlavi, som viderefører den etnonasjonalistiske arven etter sin far, Shahanshah (“kongenes konge”) Mohammad Reza Pahlavi som også kalte seg Aryamehr (Ariernes lys) på Påfugltronen, den uformelle betegnelsen som ble brukt om monarkiet fra Nadir Shah (1688-1747) fra 1736 til den islamske revolusjonen i 1979.
Aserbajdsjan er storkunde av israelske våpen, blant annet selvmordsdroner som ble brukt i den avgjørende sluttoffensiven mot Armenia om fjellenklaven Nagorno-Karabakh (19.-20. september 2023).
Baku er største gassleverandør til Israel og pleier nære militære, diplomatiske og etterretningsmessige forbindelser med Tel Aviv. President Ilham Alijev må derimot ta høyde for at Iran har større oppslutning i landets befolkning enn Israel.
Israel vil i stedet forsøke å bruke kurdiske grupper i Iran fra sin Mossad-base i Erbil i Nord-Irak. Israel har i flere år forsynt flere grupper med våpen både i irakisk Kurdistan (Başûrê Kurdistanê) og iransk Kurdistan (Rojhilatê Kurdistanê). Det skal angivelig ha skjedd under Tolvdagerskrigen i juni.
Teheran har mindre å frykte fra det isolerte Afghanistan der sulten utgjør den største trusselen under Taliban-regimet. Flyktninger fra Iran vil kunne bli en tung belastning under de rådende forholdene. Over 600.000 afghanske flyktninger har dratt tilbake siden 2022, men det er fortsatt rundt regnet tre millioner afghanere i Iran. Teheran har offisielt anerkjent Det islamske emiratet Afghanistan, men har ikke utviklet forbindelsene til Kabul. Iran har i stedet vurdert å utvise afghanske flyktninger slik Pakistan har gjort. Der er det nå om lag to millioner afghanere tilbake, ifølge offisielle kilder i Islamabad. Så seint som i 2023 var det mellom 3,7 og 4,4 millioner afghanere i Pakistan.