Fra fyrverkeri til demonstrasjoner
Utkastet til ny grunnlov i Syria som fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a la fram torsdag i forrige uke, lever ikke opp til forventningene som mange har, ikke minst blant minoritetene. Reaksjonene kommer fra flere hold, og massakrene på alavitter i Latakia og Tartus fortsetter å ryste befolkninga. Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) og Syrias demokratiske råd (SDC) kritiserer utkastet for ikke å leve opp til å ivareta Syrias etniske og kulturelle mangfold.
Det kommer til å prege forhandlingene mellom Syrias demokratiske styrker (SDF) og det nye regimet i Damaskus om intensjonsavtalen de inngikk i forrige uke. Det handlet om å integrere de militære styrkene i den nye regjeringshæren og tilpasse de politiske institusjonene i DAANES-området og Rojava (Vest-Kurdistan) i den nye staten. Konstitusjonserklæringa inneholder artikler som bryter med alle de vesentlige punktene i intensjonsavtalen. Dette forsterker uroen som har spredt seg etter massakrene på alavittene.
Nei til Konstitusjonserklæringa
Flere minoritetsgrupper uttrykker skarpe reaksjoner på det nye forfatningsutkastet. De nærer reell frykt for å bli satt til side og for autoritære trekk fra president Ahmed Hussein ash-Shara’a og hans Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayyat Tahrir ash-Sham, HTS) som har festet et stramt grep om makta i Damaskus etter å ha fordrevet president Bashar al-Assad 8. desember.
For mange framstår utkastet som ble signert 13. mars seg som et blodstenkt papir etter de regelrette pogromene mot alavitter, den sjiamuslimske folkegruppa som Assad stammer fra. Massakrene ble gjennomført av salafistiske jihadister som har bakgrunn fra HTS og den al-Qa’ida-allierte forløperen Jabhat an-Nusra og andre jihadistgrupper som har søkt seg inn i rekkene til HTS.
Reaksjonene følger samme spor, enten de kommer fra nasjonale minoriteter, religiøse grupper eller kvinneorganisasjoner. Utkastet tegner opp en sentralistisk stat og mangler bestemmelser for rettigheter for minoriteter utover standardfraser.
Det setter potensielt samfunn som kurderne, drusere, alavitter, assyrerne og andre folkegrupper til side.
Fordømmelsen fra Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria og Syrias demokratiske råd (SDC, arabisk: Majlis Suria ad-Diymuqratia, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk) kom bare tre dager etter at general Mazloum Abdi, øverstkommanderende i Syrias demokratiske styrker (SDF, kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk / arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia) og Shara’a, bedre kjent under sitt nom de guerre Abu Mohammed al-Jolani, undertegnet et omforent memorandum med sikte på å komme fram til en avtale i løpet av året.
SDC er den politiske fløyen av SDF som er de væpnede styrkene til DAANES. SDCs politiske mål er implementeringa av et "pluralistisk, demokratisk og desentralisert system for hele Syria", ikke løsrivelse eller opprettelsen av en autonom region slik som i Nord-Irak, i Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan).
Punktene i intensjonsavtalen er vage i formen og indikerer at forhandlingene vil bli seige. Det bekrefter forfatningsutkastet – og reaksjonene på det siden det ikke er et spørsmål mellom HTS-regimet og DAANES og SDC alene.
DAANES og SDC mener at grunnlovsutkastet er et direkte angrep på demokratiske verdier og klart i strid med enhver desentralisert modell for styring som DAANES er tuftet på og ønsket om lokalt autonomi som druserne i sør tilstreber. Det klarer ikke å fange ambisjonene til Syrias mangfoldige samfunn og risikerer å gjenopprette de samme sentraliserte, autoritære strukturene som historisk sett har dominert landet, lyder dommen fredag.
«Konstitusjonserklæringa (…) består av en innledning og fire seksjoner, der den viktigste indikerer at overgangsfasen til myndighetene i Damaskus vil vare i fem år.» Det stadfester den tidslinja som Shara’a tidligere har antydet – og som er uakseptabel lang for svært mange grupper, selv blant dem som er åpne om at overgangen etter det 53 år lange Assad-dynastiet vil ta tid med hensyn til å omforme staten.
Det finnes erfaringer å høste fra. Statsstrukturen i Syria har mange likhetstrekk med Saddam Hussein og Ba’ath-regimets stat i Irak og i mindre grad til den langt mindre utbygde staten i Libya under Muammar al-Gaddafi. Syria og Irak var begge moderne industristater med utbygde byråkratier og statsapparater, mens Gaddafi i perioder styrte landet fra sitt beduinertelt utenfor Sirte.
USAs sivile okkupasjonsadministrator i Irak fra mai 2003 til juni 2004 som Lewis Paul Bremer, var oppsatt på å debaathifisere den irakiske staten etter Saddam Husseins fall. Han var leder for de provisoriske koalisjonsmyndighetene Coalition Provisional Authority (CPA) uten å legge særlig vekt på at partiboka til Ba’ath var en nødvendig inngangsbillett for å få stillinger i det offentlige. Det samme gjaldt for Ba’ath-partiet i Assad-regimet.
Bremers utrenskninger førte til store hull i statsadministrasjonen og økte rivaliseringa innad i opposisjonen mot Saddam Hussein som USAs invasjon og okkupasjon brakte til makta. De ulike gruppene og fraksjonene fordelte departementene mellom seg.
Ikke inkluderende
SDC fastholder at grunnlovserklæringa stammer fra den mangelfulle nasjonale dialogkonferansen. Her deltok verken DAANES, SDC eller druserorganisasjonene. Konferansen i Damaskus manglet derfor den genuine representasjonen som er nødvendig for å løse den nasjonale krisa, ifølge SDC.
«Vi i SDC avviser kategorisk grunnlovserklæringa som ble presentert av den midlertidige regjeringa. Som det framgår av vår forrige uttalelse fra 26. februar 2025, var det som ble kalt “Den nasjonale dialogkonferansen” ikke rettferdig når det gjaldt å representere sosiale komponenter eller politiske enheter. SDC bekrefter at ethvert resultat basert på denne konferansen, vil mislykkes i å behandle det nasjonale spørsmålet på en adekvat måte,» heter det i uttalelsen fra SDC.
SDC vil ikke tolerere “ethvert forsøk på å gjenopprette tyranni under noen omstendigheter” og krever i stedet “et inkluderende og demokratisk alternativ, et som garanterer rettferdig maktdeling, ivaretar politiske friheter, anerkjenner rettighetene til alle samfunn og implementerer en desentralisert styringsmodell støttet av robuste og rettferdige juridiske mekanismer” også i overgangsperioden. Mistanken stikker dypt om at “den konstitusjonelle erklæringa” er en fasade for reformer som har til hensikt å forankre et nytt autoritært styre. Allerede i artikkel 1 i erklæringa blir det ikke bare konsolidert et sentralisert styre, men den avviser samtidig eksplisitt desentralisering eller autonomi.
I artikkel 3 blir det slått fast at islamsk rettsvitenskap (sharia) skal legges til grunn som hovedkilden i lovgivninga. Det utelukker dermed religiøse og etniske minoriteter og slår ihjel den foreslåtte artikkel 3.2 om “trosfrihet” og framstår “meningsløst når den er begrenset av offentlige myndigheter som kan begrense religiøse friheter,” mener SDC.
SDC og peker på at artikkel 7 og artikkel 9 “forsterker statens dominans, kriminaliserer dissidens og forbyr alternative sikkerhetsstrukturer.”
Her framhever SDC motsetningene som er sentrale med tanke på intensjonsavtalen. Bestemmelsene om utøvende myndighet (artikkel 31–36) gir presidenten ubegrenset makt, inkludert muligheten til å utnevne lovgivere (artikkel 24.3) og til vilkårlig å avskjedige ministre (artikkel 35). Militæret (artikkel 9) forblir et verktøy for statlig tvang, mens rettighetene og frihetene skissert i artikkel 12–23 er hule, betinget av statsdefinerte forestillinger om «nasjonal sikkerhet» og «offentlig orden».
Erklæringa som inneholder 36 artikler, er “et juridisk påskudd for despotisme, og sikrer opprettholdelsen av et regime som er beryktet for å undertrykke opposisjon, utrydde mangfold og monopolisere makt. Gitt at kurderne holder seg til sekulære og venstreorienterte prinsipper, kan de ikke akseptere en slik grunnlov”, mener SDC, gjengitt av Medya News.
Uroet over massakrene
Dette bygger opp under uroen som har spredt seg etter massakrene på alavittene som kostet anslagsvis 1400 mennesker livet. Flere minoriteter har gitt uttrykk for frykt for sin egen sikkerhet, blant dem Det assyriske demokratiske partiet (ADP, assyrisk: Gaba Aṯuraya Demoqraṭaya, arabisk: Hizb al-Ashwry ad-Diymuqratiy).
Partiet som har hovedkontor i den syriske grensebyen Qamishli, tvers overfor Nusaybin i Tyrkia, ble opprettet i 1978 av Adam Homesh og blir i dag ledet av Ninos Isho. Det kristne, sosialdemokratiske partiet er del av SDC etter at det skilte lag fra Den assyriske demokratiske organisasjonen (ADO, "Mtakasta/Mtakasto"), det eldste assyriske partiet i Syria, grunnlagt i 1957. Det blir ledet av Gabriel Moushe Gawrieh. Begge de assyrsiske partiene og det kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD, kurdisk: Partiya Yekîtiya Demokrat, arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy), tok til orde for et demokratisk maktskifte gjennom ikke-voldelige demonstrasjoner uten å støtte den væpnede opposisjonen eller støtte oppfordringa til en Nato-intervensjon som i Libya, i mars 2011.
https://en.wikipedia.org/wiki/Assyrian_Democratic_Party
https://en.wikipedia.org/wiki/Assyrian_Democratic_Organization
Assyrernes tradisjonelle område er Øvre Mesopotamia som i dag dekker slettelandet i det nordvestre Irak, nordøstre Syria og sørøstre Tyrkia, deler av de samme områdene som kurderne i dag. De snakker ny-arameisk og nord-mesopotamisk arabisk og utgjorde mellom 200.000 og 877.000 innbyggere før den regionaliserte borgerkrigen startet i 2011. Spriket i tallet taler sitt tydelige språk med hensyn til Assad-regimets minoritetspolitikk eller mangel på sådan.
https://en.wikipedia.org/wiki/Assyrians_in_Syria
ADP har oppfordret nasjonale og internasjonale aktører til å motsette seg Konstitusjonserklæringa og hevder at den mangler inkluderende nasjonal konsensus og risikerer å forverre Syrias ustabilitet. De anklager HTS-regjeringa for å ignorere landets etniske og kulturelle mangfold.
“Ikke vårt hjemland”
Intensjonsavtalen mellom SDF og HTS-regjeringa ble først tatt imot med forventninger og glede og utløste fyrverkeri i Qamishli. Den tente forhåpninger om at den ville stagge den tyrkiske krigføringa i nordområdene og støtten til Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭanī as-Suri), en leiehær av syriske jihadister. SNA samkjørte sin offensiv fra Afrin-enklaven, nordvest for Aleppo, med blitzoffensiven til HTS som brakte dem fra Aleppo til Hama, Homs og hovedstaden Dimashq (Damaskus).
Dette var koordinert i Ankara. Men det kom ingen oppfordringer fra Shara’a til Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan om å innstille kampene da han undertegnet intensjonsmemorandumet med Mazloum Abdi.
Fyrverkeriet gikk derfor raskt over til sinte demonstrasjoner i Qamishli (Qamişlo) og Amuda (Amûdê) mot Konstitusjonserklæringa under hovedparolen “En stat som ikke anerkjenner min etniske identitet, er ikke mitt hjemland,” melder Medya Haber.
Det var samtidig et varsel til FNs utsending til Syria, Geir O. Pedersen, som fredag uttrykte “forsiktig optimisme angående den midlertidige regjeringas utkast til grunnlovserklæring og et potensielt skritt mot å gjenopprette rettsstaten og legge til rette for en ryddig, inkluderende overgang i Syria,” ifølge det kurdiske nyhetsbyrået.
Han la samtidig vekt på viktigheten av å etablere en «ekte, troverdig og inkluderende overgangsregjering» gjennom brei deltakelse for å sikre representasjon på tvers av ulike samfunnsmessige og politiske spekter.”
Druserlederen i as-Suwayda, Hikmat al-Hajri, hadde da forkastet forfatningsutkastet som “ulogisk” i et møte med flere delegasjoner som også avviser sentraliseringa av makta og marginaliseringa av minoritetssamfunnene.
Suwayda ligger nær grensa til Jordan, sørøst for Golanhøydene og Hermonfjelllet som Israel nå har tatt full militær kontroll over. Uttalelser fra den israelske regjeringa stadfester at Israel kommer til å beholde “fem kontrollpunkter” på “ubestemt tid” helt opp til Rif Dimashq moḥaafaẓat (provinsen), helt til provinshovedstaden Douma og utkanten av Damaskus.
Sunnimuslimske arabere utgjør 87 prosent av befolkninga i Rif Dimashq, fire prosent er drusere, fire prosent alavitter og fem prosent kristne.
Israel fortsetter også sine bombetokter i Syria, uten hørbare internasjonale protester.
(se bloggen "Syrias regionale støpeskje")
Ingen varsler til Tyrkia
Heller ikke Tyrkia blir møtt med internasjonale protester, verken fra Nato eller EU som umiddelbart hyllet intensjonsavtalen mellom HTS og SDF. Ifølge den britiske avisa The Guardian sto Amsha-divisjonen og Hamzat-divisjonen bak massakrene på alavittene. De er begge knyttet til SNA som er blitt trent, rustet og finansiert av Ankara.
SNA blir nå inkorporert i den nye regjeringshæren til HTS-lederen Shara’a som har bebudet at massakrene skal bli gransket for å finne “de skyldige”.
Amsha og Hamzat står ansvarlig for massakrer mot kurdere og andre folkegrupper i Afrin-enklaven som Tyrkia og SNA erobret under den andre tyrkiske invasjonen i nordområdene, Operasjon Olivengrein (Zeytin Dali Harekâti) i januar-mars 2018.
Tyrkia har dessuten rekruttert leiesoldater til Amsha-divisjonen (eller Sultan Suleiman Shah-divisjonen) for å bekjempe Kurdistans arbeiderparti (PKK, Partiya Karkerên Kurdistanê) og geriljaen Folkets forsvarsstyrker (HPG, Hêzên Parastina Gel) i Nord-Irak. De nære forbindelsene til Tyrkia er foreviget på utallige bilder der politikere fra Det nasjonale aksjonspartiet (MHP, Milliyetçi Hareket Partisi) som sitter i koalisjon med Erdoğans Rettferdighet og utvikling-partiet (AKP, Adalet ve Kalkinma Partisi), poserer med soldater fra Amsha og Hamzat.
Massakrene kom i kjølvannet av et opprør i middelhavsprovinsene Latakia og Tartus som ble startet av brigadegeneral Ghyath Suleiman Dala i Assad-hæren, Syrias arabiske hær (SAA, Quwwat al-Musallaḥah al-Arabiyah as-Suriyah) og Miqdad Fatiha, den tidligere sikkerhetssjefen i SAA.
Rapporten i The Guardian viser til at overgrepene på alavitter fant sted lenge før de Assad-lojale offiserene og etterretningssjefen gikk til aksjon for å hindre arrestasjoner fra det nye regimet. Øyenvitner sier til Guardian at SNA-terrorister drev overgrep inntil HTS-sikkerhetsstyrkene gikk til aksjon for å arrestere ledende offiserer i Assad-hæren og sikkerhetsapparatet.
Det reiser umiddelbart spørsmål om hvorvidt Shara’a, som øverstkommanderende for de nye sikkerhetsstyrkene, vil ta et oppgjør med SNA, slik SDF krever. Det vil si et direkte oppgjør med Tyrkia for å manifestere Syrias territoriale integritet – både overfor Tyrkia og Israel.
Svaret er nei.
Gjenlyd i Tyrkia
Alavitt-massakrene har gitt gjenlyd i Tyrkia. Lederen for det kemalistiske republikanske folkepartiet (CHP, Cumhuriyet Halk Partisi), Özgür Özel, har krevd at Ankara tar konkrete tiltak til å hindre sivile tap i Syria i tråd med de europeiske fordømmelsene som har kommet, men uten at Özel retter ansvarliggjørende fingre direkte mot Erdoğan og Ankara.
Det etterlater fortsatt usikkerhet om hvor langt CHP er villig til å gå i demokratiseringsprosessen i Tyrkia og oppgjøret med den nyosmanske utenrikspolitikken som Erdoğan og hans daværende utenriksminister Ahmet Davutoğlu meislet ut i sin bok “Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu” (Strategisk dybde. Tyrkias internasjonale posisjon, Küre Yayinlari, 2001).
Det er foreløpig ikke særlig langt, slik det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likhet og demokrati DEM (kurmansji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan, tyrkisk: Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi) har fått erfare gjennom de to siste valgene i Tyrkia.
DEM minner CHP om at Ankara ikke bare støtter SNA, men bruker SNA som leiesoldater for stortyrkiske interesser i nabolandene Syria og Irak.
Shara’a kunngjorde 9. mars at «[vi] vil holde ansvarlig, med full besluttsomhet, alle som er involvert i blodsutgytelser av sivile, mishandler sivile, overskrider statens autoritet eller utnytter makt for personlig vinning. Ingen vil stå over loven.”
Vil det innebære å stille Ankara til ansvar? Neppe, med tanke på at SNAs tyrkisk-støttede offensiv fortsatt pågår rundt Manbij (Minbîc), Tishrin-demninga og Qara Quzak-brua ved Eufrat, sør for Kobanê (Ain al-Arab) der SDF har holdt stand i over tre måneder. Angrepene fortsetter så langt i mars. Tishrin-demninga er kritisk infrastruktur som forbinder regionene i nordøst.
Kurdiske styrker i Nord-Syria opplyser at de har arrestert tyrkiske etterretningsoperatører som angivelig er involvert i rekognoseringa av strategiske mål mot infrastrukturen. SDF har pågrepet flere medlemmer av den tyrkiske nasjonale etterretningsorganisasjonen (Millî Istihbarat TeşkilatI, MİT), opplyser SDFs talsmann Farhad Shami, mens den britisk-baserte Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) bekreftet at fire tyrkiske soldater har blitt internert etter en SDF-operasjon i Mazra’at al-Qaed-området nær Qara Quzak-broa.
– Vi har innhentet dokumenter og videobevis for deres aktiviteter,” sier Shami om MIT-agentene og understreker overfor Medya News at Tyrkias strategi strekker seg utover militære operasjoner, med sikte på å kontrollere syrisk telekommunikasjon, finanssektorer og infrastruktur. Han hevder videre at Tyrkias «påvirkningsoperasjoner» intensiveres i sentrale byer som Aleppo, Homs og Hama.
– Den tyrkiske staten er nå direkte involvert i alle institusjoner i Syria, ikke bare innen det militære og etterretninga, men også gjennom økonomiske selskaper og internettinfrastrukturen. Tyrkia ønsker å kontrollere Syria politisk, militært og kulturelt, konkluderer han.
Tyrkias nylige militære operasjoner har fokusert på områdene rundt Tishreen-demningen og Qara Qozak. Tishreen-demningen er et kritisk stykke infrastruktur som forbinder regioner i det nordøstlige Syria. Å angripe dammen er ikke bare militære operasjoner rettet mot SDF; de rammer sivile.
“Kalifat-stil”
Salih Muslim, medlem av presidentrådet i PYD, anklager Tyrkia for å sabotere den pågående dialogen som fant sted før Konstitusjonerklæringa og internsjonsavtalen, mellom DAANES og Damakus. Han stiller også høyst betimelige spørsmål om hvorfor Tyrkia og SNA fortsetter kampene etter at SDF og HTS-regjeringa inngikk intensjonsavalen.
Det leder til Salih Muslims neste spørsmål: Om ikke Shara’a kan stagge Tyrkia og SNA, hvordan skal han da framstå som leder for en ny samlende modell for Syria i framtida?
– Tyrkia blokkerer vedvarende en løsning for å fremme fred i Syria, mener Salih Muslim som jeg første gang møtte i Brussel etter han nylig hadde mistet sin sønn i kampene mot Daesh (Den islamske staten).
Ankara frykter ethvert framskritt mot kurdisk autonomi eller anerkjennelse av kurdiske rettigheter i Syria av frykt for at det kan inspirere til kurdiske rettigheter for det kurdiske samfunnet i Tyrkia. Det er en form for “kurdisk fobi”, mener Salih Muslim som påpeker at verken PYD eller SDC eller DAANES eller SDF har “ønsker fiendtskap til Tyrkia”.
– Vi ønsket aldri fiendskap med Tyrkia, insisterer Muslim, men de fortsetter å angripe oss og vi er tvunget til å forsvare oss.
Likninga går i stedet motsatt vei: Nato-landet Tyrkia har aldri blitt konfrontert, av opposisjon fra Washington eller Nato- og EU-hovedkvarterene i Brussel eller fra norske regjeringer, med Tyrkias fire militære intervensjoner i Syria eller for å holde grensa åpen for rekrutteringa til IS og al-Qa’ida, selv når USA og “koalisjonen av villige” startet bombinga av IS-stilling i annen halvdel av 2014, eller for å bombe i Nord-Irak. Tyrkia, uansett utstrakt brydderi fra Ankara med hensyn til svensk Nato-medlemskap, har hatt fritt leide fra Nato under generalsekretær Jens Stoltenberg og alles hans foregående generalsektrærer – og nå hans etterfølger, den nederlandske høyreliberalisten Mark Rutte.
Salih Muslim er meget skeptisk til Shara’a som er blitt utropt til “president i Syria”, ikke midlertidig eller fungerende president. Dette skal gi inntrykk av at Shara’a representerer hele den syriske befolkninga, hvilket han ikke gjør, påpeker Muslim.
– HTS har endret framtoning, men deres kjerneoppfatninger og praksis er fortsatt tvilsomme, konstaterer han og viser til at HTS består av sytten andre fraksjoner enn gruppa rundt Shara’a som har inntatt en mer pragmatisk linje. Flere av dem henger ved i sin rigide ideologi som står i motstrid til tanken om et flerkulturelt og -religiøst og mangfoldig Syria. De har ikke gitt opp sin “Hilafet-stil”, drømmen om et kalifat.
– Syria er en mosaikk av folk og trosretninger. Vi trenger en demokratisk modell der alle samfunn – kurdiske, arabiske, assyriske, armenske, alavitter og andre – deltar fullt ut.
Det pågår mange internasjonale initiativ og lavmælte samtaler med utenlandske makter, inkludert USA, opplyser Muslim. Han understreker derimot at “ingen ekstern kraft kan påtvinge en bærekraftig løsning” eller erstatte “en oppriktig dialog mellom syrere.”
Konferanse uten dialog
Det er 35 syriske organisasjonen som kom med en felles uttalelse om Den nasjonale dialogkonferansen (NDC) i Damaskus hvor de ikke deltok i midten av februar. De 35 organisasjonene stilte seg bak en uttalelse som kritiserte den ensidige utvelgelsen av dialogdeltakerne og presentasjonen av dem som legitime representanter for de syriske regionene. Dette skiller seg ikke ut fra metoden som Baath-regimet brukte til å ignorere og usynliggjøre Syrias nasjonale minoriteter. I uttalelsen påpeker de at i en reell dialog må representanter for alle politiske, sosiale og sivile partier delta i dialogkonferansen, ellers vil resultatene av kongressen være meningsløse.
De 35 organisasjonene er:
Kurdistan National Congress (KNK), Democratic Union Party (PYD), Democratic Green Party, Kurdistan Democratic Peace Party, Kurdistan Liberal Party, Kurdistan Communist Party, Syrian Kurdish Democratic Party (P.D.K.S), Syrian Kurdish Democratic Party, Syrian Kurdish Democratic Left Party, Syrian Kurdish Left Party, Future of Syria Party, Kurdistan Democratic Change Party, Kurdistan Modern Party, Kurdistan Workers’ Party, Arab National Committee, Syrian Democracy and Modernity Party, Syrian Kurdish Democratic Alliance Party, Syrian Reform Party, Assyrian Democratic Party, Kurdistan Brotherhood Party, Syrian Kurdish Democratic Roj Party, Democratic Society Movement (TEV-DEM), Kongra Star, Conservative Party, Democratic Struggle Party, Kurdistan Future Party, Rojavayê Kurdistan- Kurdistan Democratic Party, Tensiq El Weteniye-Democratic Change Movement, Syriac Unity Party, Kurdistan National Unity Party, Kurdish Democratic Party-Syria (Party), Syrian Kurdish Democratic Unity Party (Yekîtî), Syrian Left Revolutionary Movement, Sûraya Party og Weten as-Syria Party.