Forfatter: PeterM

Motstanden i Rojava ga resultater

Mazloum Abdi, General Commander of the Syrian Democratic Forces (SDF) (Illustrasjon: Medya News)

D-dag for 29. januar-avtalen

Avtalen som ble inngått 29. januar mellom Syrias demokratiske styrker (SDF) og den syriske overgangsregjeringa i Damaskus trådte offisielt i kraft mandag. Den skal lede til en gradvis integrering av militære, administrative og sivile strukturer under den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- Og Øst-Syria (DAANES) i den nye staten i Damaskus. SDF og DAANES har kommet bedre ut av avtalen med HTS-regimet enn det situasjonen var da HTS-hæren og tilsluttende militser brøyt våpenhvile- og integreringsavtalen fra 10. mars ved å angripe kurdiske bydeler i Aleppo 6. januar. Det innledet en offensiv for å utslette Rojava-modellen til DAANES og tvinge SDF til å underkaste seg. SDF trakk seg tilbake fra områdene vest for Eufrat, men de HTS- og Tyrkia-allierte jihadistiske militsene rykket fram østover og fikk støtte fra løslatte Daesh-terrorister (IS). Det skjedde til tross for våpenhvilen som HTS angivelig gikk med på, forhandlet fram av USAs spesialutsending Tom Barrack. SDF erklærte “røde ringer” rundt de snødekte kurdiske kjerneområdene under mottoet “Motstand er liv”. Hit, men ikke lenger. Det tvang fram 29. januar-avtalen som ikke bare innebærer ny våpenhvile, men som innebærer flere av integreringspunktene som heller til fordel for DAANES. Rojava-prosjektet er ikke gravlagt. Men motstanden fortsetter, erklærer flere kurdiske ledere fordi uvissheten rår og reelle utfordringer står i kø. Den mest prekære er om hvorvidt Damaskus og HTS-hæren har kontroll med de ulike militsene eller bruker dem bevisst til å torpedere avtalen, med Tyrkia i ryggen.

Mandag startet implementeringa av avtalen da militære enheter kom til de kurdiske byene Hasakah og Kobanê.

Fortsett å lese «Motstanden i Rojava ga resultater»

Trumps de facto krigserklæring mot Cuba

Cubas president Miguel Díaz-Canel Bermúdez

Går inn for “regimeskifte” i Havanna

Bare få dager etter den mye omtalte talen til Canadas statsminister Mark Carney på  Verdens økonomiske forum i Davos om USAs og Vestens såkalte “regelbaserte verdensorden”, blir USAs allierte stilt  overfor den indirekte krigserklæringa fra USAs president Donald Trump mot Cuba. Fredag undertegnet han presidentorderen om at USA vil innføre  kraftige tollstraffer mot alle land som forsyner Cuba med sårt tiltrengt olje og energi. Under tirsdagens høring i Senatets utenrikskomité, var utenriksminister Marco Rubio åpen: USA vil ha et regjeringsskifte i Cuba i løpet av året.

Hensikten med presidentorderen er ikke bare å ta full kontroll med Venezuela som har verdens største påviste oljereserver. Hensikten  med USAs nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) er å holde Kina, med sin økonomiske og teknologiske tyngde, ute fra den USA-dominerte globale vestlige halvkule.

USA mener at de  har tatt over den økonomiske – og dermed den politiske –  kontrollen over Venezuela og skjerper nå sine militære og økonomiske trusler over Mexico for å stanse oljeleveransene til Cuba. 

Under høringa i Senatets utenrikskomité la USAs utenriksminister Marico Rubio, som har kubanske aner, aldri skjul på at Washington nå har innrettet seg på å tvinge fram en regjeringsendring i Havanna. Torsdag pekte Trump ut Cubas regjering som en «uvanlig og ekstraordinær trussel» mot USAs nasjonale sikkerhet.

Dette utfordrer USAs allierte, som har stemt mot USAs embargo av Cuba i FNs hovedforsamling 33 år på rad, til å stå opp mot USAs “middelalderske beleiring” av Cuba og direkte trusler mot andre lands utenrikspolitikk. 

Fortsett å lese «Trumps de facto krigserklæring mot Cuba»

I rette med Filippinenes dynastier

ICC-sak mot Rodrígo Duterte

Det internasjonale rettsoppgjøret mot Filippinenes tidligere president Rodrígo Roa Duterte har til nå vært et slag om sjukejournaler. Det synes nå over, temperaturen har steget, selv om Duetres forsvarer har anket kjennelsen fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som kom mandag i Den Haag, hovedsete for internasjonal justis og konvensjoner og det parlamentariske monarkiet Nederlands politiske hovedstad. Den slår fast at Duterte er fysisk og mentalt i stand til å gjennomføre en innledende rettssak hvor han vil bli presentert for anklagene om forbrytelser mot menneskeheten i forbindelse med anti-narkotikakampanjen i hans regjeringstid.

Det er dermed duket for det internasjonale rettslige oppgjøret med Duterte-perioden som millioner av filippinere i og utafor den sørøstasiatiske øystaten har krevd, med livet som innsats, i en årrekke. Antinarkotikakampanjen kalt «Oplan Tokhang» etterlot minst 6000 mennesker døde, men menneskerettighetsgrupper har rapportert minst 20.000 drepte

Protestene synes å ha framgang på en annen front: korrupsjonsanklagene mot den mektige Marcos-familien som igjen bekler presidentembetet med Ferdinand “Bongbong” Marcos jr. som hans far, militærdiktatoren Ferdinand Marcos hadde fram til han ble feid tilside av de folkelige, gulkledde protestene, “People Power”, i 1986.

Fortsett å lese «I rette med Filippinenes dynastier»

“Røde ringer” rundt Rojava


Diplomati og i beredskap for krig

Den militære trusselen mot Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) er fortsatt overhengende til tross for Syrias demokratiske styrker (SDF) og det rådende, islamistiske Hayat Tahrir ash-Sham-regimet (HTS) i Damaskus i helga forlenget våpenhvilen fra 18. januar med femten dager. Våpenhvilen har ikke vært intakt i ett minutt siden ble erklært for en drøy uke sida, og det tok ikke mange timene lørdag før SDF kunne konstatere at den fortsatt bare gjelder i begrenset grad. For selv om HTS-hæren følger ordre, fortsetter militsene å operere med å sirkle inn de kurdiske kjernerområdene der SDF har trukket opp sine “røde linjer”. 

– Enhver avtale som skal inngås for Qamishlo og Kobanê, må også inkludere Afrin og Serêkhaniyê [Ras al-Ain]. Vi vil forsvare disse regionene til vår siste kriger. Ingen kan oppnå seier her, advarer SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi. 

Over hele Europa er det demonstrasjoner til støtte for Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES), det mest radikale politiske prosjektet i Midtøsten , og protester mot HTS-regimet til fungerende president Ahmed Hussein ash-Sham. Han blir støttet av USA som forsøker å balansere sine interesser mellom Israel, Tyrkia og Saudi-Arabia bak et “samlet og sentralistisk Syria.”

Fortsett å lese «“Røde ringer” rundt Rojava»

Kobanê med ryggen mot veggen

Kobanê

Ber FN gripe inn

Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (Daanes) appellerer til FNs sikkerhetsråd om å gripe inn i situasjonen i Syria. Samtidig erklærer Syrias demokratiske styrker (SDF) og kurdermilitsene YPG og YPJ  “den andre Kobanê-motstanden”.

Den legendariske grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) er beleiret og står igjen med ryggen mot de tyrkiske grensegjerdene, slik de gjorde i kampen mot Den islamske staten (IS) fra september 2014 til februar 2015. På den andre sida av grensa har Tyrkia utstasjonert styrker, klare til en ny militær intervensjon om ikke militsene som er knyttet til HTS-regimet i Damaskus eller til Tyrkia klarer å bryte gjennom Kobanês forsvarsverk. I sitt brev til FNs generalsekretær advarer Daanes om at IS-terrorister har sluttet seg til de angripende militsene eller igjen opererer på egen hånd. Det svarte IS-flagget vaier nå ved inngangen til ar-Raqqa, det tidligere IS-kalifatets hovedsete før det ble nedkjempet av SDF. 

Fortsett å lese «Kobanê med ryggen mot veggen»

Til Rojava! Til Rojava!

Prøver å sette nye forsvarslinjer

– Væpnede grupper som kjemper sammen med regjeringsstyrkene, utfører etnisk rensing i de kurdiske regionene i Rojava. Halabja og Anfal kan gjenta seg i Syria, advarer Ramî Abdulrahman, direktør for Det syriske observatoriet for menneskerettigheter (SOHR). Halabja og Anfal sporer uhygge. Det var her Iraks statssjef Saddam Hussein brukte kjemiske våpen mot kurderne.

Grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) på grensa til Tyrkia ble nærmest legendarisk da de kurdiske militsene bokstavelig talt sto med ryggen mot tyrkernes stengte grensegjerder, men likevel klarte å påføre Den islamske staten (IS) det første militære nederlaget. Det førte til at kampen mot IS-kalifatet snudde. 

Nå står Kobanê igjen med ryggen mot veggen. Militser, allierte med det nye, islamistiske HTS-regimet til den tidligere al-Qa’ida-lederen i Syria, sittende president Ahmed Hussein ash-Shara’a, og med Tyrkia, har kuttet vann- og strømforskyninga og sperret av innfartsveiene til byen.

Syrias demokratisk styrker (SDF) forsøker nå å sette opp nye forsvarslinjer rundt de kurdiske kjerneområdene i Nord og øst-regionen hvor den demokratiske autonome administrasjonen (DAANES) kjemper for sin eksistens. 

Administrasjonen advarer det internasjonale samfunnet om at tusenvis av IS-medlemmer bryter ut av fengsler og interneringsleire, blant annet al-Hol, og ber “den internasjonale koalisjonen”, det vil si USA, til gripe inn og ta hånd om IS før et nytt terrorvelde vokser fram. Samtidig appellerer SDF kurdere til å mobilisere til forsvaret av den progressive styringsmodellen i  Rojava og mot en potensiell folkemorderisk krig. 

Fortsett å lese «Til Rojava! Til Rojava!»

Krig for underkastelse i Syria

Angrepsmålet er Rojava-modellen

Kurdistans nasjonalkongress (KNK) stiller seg bak beslutninga fra den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) om full, generell mobilisering for å stanse framrykkinga til den nye syriske regjeringshæren til islamistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og allierte militser inn i området øst for Eufrat.

Flere av militsene som ikke er innrullet i HTS-hæren, er rustet og finansiert av Tyrkia. KNK (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê), koalisjonen av politiske partier og sivile samfunnsorganisasjoner fra Kurdistan og den kurdiske diasporaen, dveler ikke ved illusjoner om at fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a, alias den tidligere lederen for den syriske al-Qa’ida-filialen Jabhat an-Nusra, og hans HTS-jihadistregime, har til hensikt til å stanse krigshandlingene som startet med et angrep på Syrias demokratiske styrker (SDF) i to kurdiske bydeler i Aleppo 6. januar. Framrykkinga har fortsatt med uforminsket styrke selv om SDF og Shara’a søndag inngikk en våpenhvile- og integreringsavtale i fjorten punkter, overvåket av president Donald Trumps spesialutsending, eiendomsmagnaten Tom Barrack, USAs ambassadør til Tyrkia. I avtalen gikk SDF med på å trekke ut sine styrker vest for Eufrat. Kampene raste med uforminsket styrke mandag. De kurdiske organisasjonene, på tvers av grensene som deler Kurdistan i fire og i diaspora, ser dette som et klart tegn på at Shara’a og HTS, med USA og Tyrkia i ryggen, akter å krysse Eufrat for å nedkjempe den politiske og sosiale modellen som er bygd opp i Rojava. 

“I dag er dagen for å stå opp for Rojava Kurdistanê. I dag er dagen for å stå opp for Kurdistans og det kurdiske folkets ære,»  konkluderer KNK. Faren er at krigen får SDF og den autonome administrasjonen til å bryte sammen langs etniske skillelinjer og under tyngden av en folkemorderisk krigføring.

Fortsett å lese «Krig for underkastelse i Syria»

Folkerett på Løkke og fromme

Demonstrasjoner i Caracas mot kidnappingen av Maduro (Struggle La Lucha)

Civita & Nobel, Trump & Machado

“Machado overrekker nobelprisen sin til Trump, noe som vekker vantro i Norge,” rapporterte CNBC dagen etter at Venezuelas mest omtalte opposisjonspolitiker María Corina Machado ble tatt imot av USAs president Donald Trump i Det hvite hus på 1600 Pennsylvania Avenue i Washington D.C. og overrakte ham Nobel-medaljen som hun fikk i forbindelse med årets utdeling av Nobels fredspris i Oslo 10. desember.

Adressen er ikke ukjent for Machado. Hun ble tatt imot av president George W. Bush på Det ovale kontor 31. mai 2005 i en sjelden audiens som leder for opposisjonsorganisasjonen Súmate (Bli med!). 

Súmate hadde som mål å styrte Venezuelas president Hugo Chávez Frías. Machado hadde da deltatt i kuppforsøket i april 2002 og signert dokumentet som angivelig gjorde lederen for næringslivsorganisasjonen Fedecámeras, Pedro Francisco Carmona, en god kjenning av Machado-familien, til president. Det var to år etter den tre måneder lange lock-out’en og generalstreiken fra desember 2002 og ut februar 2003 som tok sikte på å lamme det statlige oljeselskapet PdVSA og andre sektorer av industrien for å presse Chávez ut. Det mislyktes, og Machado presenterte Bush for sitt anatema, bønn om en offergave fra USA om å fjerne Chávez.

Fortsett å lese «Folkerett på Løkke og fromme»

I sentrum for opprør og angrep

Demonstrasjoner i Iran (Bilde ANF)

Kurdere i Iran og Irak

Iranernes frihetskamp har flere skjæringspunkter. Ayatollah-regimet er i gang med å forsøke å drepe opprøret i blod. Det var i går kveld i ferd med å avta i styrke, og det råder stor uvisshet hvilke råd USAs president Donald Trump har fått og hvorvidt han kommer til å iverksette sine trusler om å bombe det over 45 år lange teokratiet og dets væpnede styrker etter at luftrommet over Iran ble tømt natt til torsdag. Eller om Israel, som innrømmer at etterretningsorganisasjonen Mossad er aktiv “på bakken” i Iran, utnytter anledningen til å slå til mot Irans rakettarsenal eller Revolusjonsgardens hovedkvarter og sentraler. Vurderingene av hvorvidt regimet står for fall eller ikke, går i alle retninger og bunner i ulike analyser av kreftene som står bak opprøret og hvor sterke eller splittet de er. Intet synes å være avklart i den ene eller andre retninga.

I Syria har det igjen brutt ut truende trefninger som kan kaste landet ut i en ny fase av den regionale borgerkrigen som førte til at det brutale Assad-regimet ble styrtet etter 53 år i desember 2024. Den tidligere al-Qa’ida-lederen i Syria, Abu Mohammad al-Jolani, framstår nå som fungerende president. Ahmed Hussein ash-Shara’a leder en angivelig overgangsregjering hvor hans islamistiske front, Hayat Tahrir Sham, sitter med bukta og begge endene, men uten å få samlet landet under et nytt sentralisert styre. Han har nylig gitt bort, gjennom Paris-avtalen 6. januar,  kontrollen over de tre provinsene Quneitra, Dara’a og Suwayda i sør til Israel som utvider sin okkupasjon fra de annekterte Golanhøydene og legger beslag på viktige vannkilder i Antilibanons-fjellene. Like etter eksploderer det i to kurdiske bydeler i Aleppo, og angrepet som Tyrkia har sterke interesser i, sprer seg til områdene i nord/nordøst som er under kontroll av Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES). Det kan kullkaste alle avtaler som er inngått med Damaskus.   

Både i Iran og Irak står kurderne sentralt i opprøret mot prestestyret og med hensyn til hvilken vei Syria vil gå. “Det er ikke lenger mulig å gå videre med forsiktige forventninger og fortsette med halve tiltak,” lyder vurderinga til paraplyorganisasjonen Kurdistans samfunnsforening (KCK) som er samlet rundt ideologien til den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan om demokratisk konføderalisme.

Fortsett å lese «I sentrum for opprør og angrep»

Olje og klassekamp

Petróleos y patria o muerte, en politisk flaske-e-post fra Venezuela

I sin Kron og mynt-spalte i Klassekampen (7. januar) skriver sivil- og sosialøkonom Erik Reinert om oljeindustrien i Venezuela og det statlige oljeselskapet PdVSA som ble opprettet ved nasjonaliseringa i 1976 i den første presidentperioden til sosialdemokraten Carlos Andrés Pérez. 

Etter avviklinga av militærdiktaturet til Marcos Pérez Jímenez overtok maktmonoplokameratene, det sosialdemokratiske Acción Democrática og det kristensosiale Copei, og gjorde PdVSA til en “stat i staten” og melkeku for oligarkiet og eliten og utenlandsk kapital. Dette endret president Hugo Chávez på da han innledet “den bolivarske revolusjonen” eller “sosialismen for det 21. århundre” fra 1999 ved foreta en grunnleggende omfordeling av oljerikdommen til de sosiale programmene som gjorde at Venezuela oppfylte FNs tusenårsmålene lenge før tida.

Det er derfor merkelig at Reinert ikke finner plass til ett ord om den tre måneder lange lock-out’en/generalstreiken (fra desember 2002 til februar 2003) av oljesektoren, rett etter kuppforsøket mot Chávez i april 2002, for å tvinge ham til å gå av, og uten å nevne USAs drepende sanksjoner mot oljesektoren, med full tyngde, i sin lett anekdotiske artikkel hvor han beskriver den svært ofte overflatiske industrialiseringsprosessen. Den voldte Chávez mye bry i et land der eliten gjerne dro på harrytur til Florida en og to eller flere ganger i måneden.

Her er min anekdote av klasseforholdene og holdninger i borgerskapet: I 2006 besøkte jeg og min gode norsk-venezuelandsk venn, Olaf Svorstøl Sierraalta, Caracas og foretok en studie av forholdene i bydelen La Vega, fra middelklassen i bunnen av dalen til de fattigste strøkene lengst opp i fjellene over hovedstaden. 

Fortsett å lese «Olje og klassekamp»