Krig for Venezuelas olje

Oljetankeren Bella1 skal ha klart å gå under radaren. (BIldet: MarineTraffic)

Olje, klassekamp og imperialisme 

President Donald Trump har gått fra løgn til løgn til løgn under hele opptrappinga av USAs militære angrep på Venezuela. Utplasseringa av den massive flåten av krigsskip i det sørlige Karibia var aldri ment å “ta ut” hurtiggående småbåter med kokainlast, men dro med seg et mørkt kjølvann av kanonbåtdiplomati. I baugen lå USAs nye “nasjonale sikkerhetsgaranti” (NSS) – en oppdatering av USAs gamle utenrikspolitiske Monroe-doktrine fra 1823 – i moderne tapning i en tid der USA er i relativ tilbakegang som verdens hegemon og stadig oftere må ty til økonomisk krigføring og militærmakt.

NSS er ikke bare en finger i øyet på Europas blinde ledere, men i klartekst en innpakket krigserklæring overfor alle utfordringer til USAs dominans over den vestlige halvkule, fra Grønland i nord til Ildlandet i sør. Det gjelder å sikre kontrollen med alle strategiske råvarer og sjeldne mineraler og å holde Kina og Russland ute. NSS blander seg med Venezuelas tungoljeolje, de største kartlagte reservene i dag. Omfordelinga av oljeinntektene var grunnlaget for “den bolivarske revolusjonen” som ble ledet av president Hugo Chávez Frias fra 1999, og ble det sentrale våpenet i USAs og det venezuelanske oligarkiets kamp for å knuse den bolivarske republikken Venezuela fra å bli en modell til etterfølgelse på den vestlige hemisfæren.    Fortsett å lese «Krig for Venezuelas olje»

USAs lenge planlagte kupp

Venzuelanske protester mot kidnappingen av Maduro river det amerikanske flagget i stykker. (Bilde: Via Struggle la Lucha)

Valgfusk-scenariet etter i sømmene

Vel to døgn etter at USA gikk til militært angrep på Venezuela og kidnappet president Nicolás Maduro Moros, henger det meste i lufta. Ulike scenarier står opp mot hverandre. President Donald Trump har gått fra løgn til løgn i flere måneder, minst like lenge som Pentagon, krigsdepartementet, USAs Southern Command og CIA har drevet nitid planlegging og gjennomkjøring av angrepet natt til lørdag. Løgnene har ikke forsvunnet, men de overdøves av motstridende uttalelser fra Trump og hans stab. Hva legger de i at USA nå skal styre Venezuela under trusler om et større militært angrep? Onsdag trer kongressen på Capitol Hill sammen igjen etter å ha blitt sendt på tidlig juleferie på grunn av det redigerte frislippet av dokumenter i Epstein-affæren. Den kommer nå til å drukne i den allerede skarpe debatten som har utviklet seg om det militære angrepet på Venezuela. 

Mandag blir sannsynligvis president Maduro framstilt for domstolen i Southern New York rettsdistrikt. Der vil umiddelbart spørsmålet om legitimitet komme opp: Maduros legitimitet som leder for et suverent land, og det militære angrepets legitimitet med hensyn til USAs grunnlov, for ikke å si i henhold til folkeretten.

Det underliggende spørsmålet som stadig dukker opp i alle saker, er presidentvalget i juli 2024. Det er gjennomgående opplest og vedtatt, basert på opposisjonens påstander og angivelige dokumentasjon, at “diktator” Maduro stjal valget, vel vitende om at de fleste for lengst har glemt valget og ikke går anklagene nærmere etter i sømmene –og kanskje avdekke informasjon som kan åpne for muligheten for at valget ikke ble stjålet. Her fins det en parallell til presidentvalget i Bolivia i oktober 2019, hvor det ble hevdet at Evo Morales hadde stjålet valget. Nærmere ettergang viste at Morales vant, men ble likevel tvunget til å gå av.

Jeg har ingen teknologiske ekspertise, men har her funnet fram artikler om cyberangrep og aktører i og rundt valget som aldri blir referert til, men som gir grunnlag for å reise spørsmålet om opposisjonens scenario “Overveldende seier eller valgfusk” i virkeligheten var et velregissert scenario for delegitimere valget og for å styrte president Maduro. 

Fortsett å lese «USAs lenge planlagte kupp»

I US Navys kjølvann

Lærere demonstrerer for utdanningsystemet (Fra Struggle La Lucha)

Puerto Rico blir militarisert

Ingen tror lenger at USAs president Donald Trump er ute etter å stanse narkotikatrafikken til USA ved å bombe småbåter i Det karibiske hav eller det østre Stillehavet. I Venezuela virker landets enorme oljereserver og gruvedrift som et fristende trekkplaster, og Washington har helt siden president Barack Obama vært ute etter å fjerne president Nicolás Maduro med ulike midler, alt fra økonomisk terrorisme til kuppforsøk og en militær operette-intervensjon. Nå har Trump-administrasjonen lagt en ny dimensjon til den enorme styrkeopprustninga i Det karibisk hav: USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS): gjenopplivinga av James Monroe-doktrinen fra 1823 i en moderne tapning. Det amerikanske militæret har samlet en mistenkelig, overveldende styrke i farvannene utafor kysten av Venezuela. US Southern Command opplyser at det er rundt 15.000 personell som opererer i det karibiske hav. Det er den største militære oppbyggingen i regionen på generasjoner og som nå berører Puerto Rico, øya som er USAs oversjøiske samveldeterritorium. Puerto Rico blir igjen militarisert etter mange år med nedtrapping fra Pentagons side. Nå følger Puerto Ricos guvernør Jennifer González som aldri har vunnet Trumps gunst, opp de politiske restriksjonene som Trump-administrasjonen har innført i Washington. Innstramminger og den militære aktiviteten på og i farvannenen rundt øya vekker politiske reaksjoner i San Juan og over hele territoriet.

Fortsett å lese «I US Navys kjølvann»

Trumps rekviem for Vest-Sahara

Vest-Sahara (wikipedia commons)

EUropa  følger opp USAs svik

I desember 2020 inngikk Marokko en såkalt Abraham-avtale om å anerkjenne Israel og inngå fulle diplomatiske forbindelser mot at USA gikk med på å anerkjenne Marokkos suverentitet over den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara. Nå har Europa solgt Vest-Sahara til Marokko ved å tilkjenne Marokko suvereniteten og frata den opprinnelige befolkninga, saharawinerne, retten til nasjonal sjølbestemmelse gjennom en folkeavstemning. Det var  de FN-garantiene som var vilkår for at frigjøringsbevegelsen Polasario skulle inngå våpenhvile med Marokko i 1991.

Siste dag i oktober satte FNs sikkerhetsråd seg ned for å stemme over Marokkos plan om å gi Vest-Sahara en eller annen form for “selvstyre”. Resolusjonen 2797 var levert inn av USA som allerede hadde vraket Vest-Saharas krav om uavhengig stat og dermed brutt med FNs langvarige arbeid med å få til en folkeavstemning over området som Marokko annekterte store deler av i 1975. Det skjedde 10. desember 2020 da Marokkos konge Muhammad bin Hassan 6. Gladelig, etter en viss betenkningstid, tok imot president Donald Trumps tilbud om å inngå en Abraham Accord som normaliserte forholdet til Israel mot at USA anerkjente Marokkos annektering av Vest-Sahara.

Bortsett fra visse utenrikspolitiske betenkeligheter, var det i grunnen en lett prosess for kongen. Hans far, Hassan bin Muhammad 2., som regjerte fra februar 1961 til juli 1999, hadde allerede inngått tette forbindelser med Israel som utrustet den marokkanske okkupasjonshæren i Vest-Sahara med sofistikert elektronisk overvåkingsutstyr og våpen. Det var så kontroversielt at selv den eneveldige kongen holdt forholdet til Israel skjult og utafor offentlig gransking. Fortsett å lese «Trumps rekviem for Vest-Sahara»

Krigspris og klassekamp

Nicolás Maduro besøkte Amalivaca Socialist Communeden 11. september (Struggle La Lucha)

Vil selge Venezuela

Venezuela var et eksempel som USA ikke kunne tillate å overleve, da tidligere fallskjermjegeroberst Hugo Rafael Chávez Frías overraskende vant presidentvalget i desember 1998 og dermed knuste det maktkartellet som det kristeligdemokratiske Copei og det sosialdemokratiske Acción Democrática hadde sittet på siden militærdiktaturet til Marcos Pérez ble avviklet 23. januar 1958.

Hele Nobelpris-forestillinga inngikk i det som skal være sluttoppgjøret med den bolivarske republikken og en tilbakevending til da Venezuela var USAs tredje eller fjerde største oljeleverandør. Det handler ikke om valget i juli i fjor; det gjelder hele perioden fra Hugo Chávez.

Direktør for Nobels Fredssenter, Kjersti Fløgstad som har hatt nær tilknytning til næringslivet med sin utdanning fra Handelshøyskolen BI, uttrykte seg tydeligst om Nobelprisens nedslagsfelt da hun hevdet overfor NRK at Venezuela var “et rikt og demokratisk land fram til slutten av 90-tallet”. Rikt? Ja, med 70 prosent fattigdom (den gang uten USAs sanksjoner). Men demokratisk? Hva slags demokrati?

Hva med folkeopprøret i Caracas, Caracazo, en uke i månedskiftet februar-mars 1989, som oppsto da den sosialdemokratiske presidenten Carlos Andrés Pérez (CAP), den gang en god venn av Arbeiderpartiet, gjennomførte Det internasjonale pengefondets nedskjæringsdiktat?  Militærets inngrep førte til at anslagsvis tre tusen ble drept i Caracazo-massakren. 

90-tallet var preget av IMF-politikk og korrupsjon og de rettslige oppgjørene med Pérez og hans regjering –  som til slutt førte til CAPs eksil i Miami i Florida hvor han døde i 2010, med en etterlysning gjennom Interpol hengende over seg og flere av hans ministre.

Fortsett å lese «Krigspris og klassekamp»

Kuppforsøk avverget i Benin

Benin markert i Vest Afrika (wikipedia commons)

Vest-Afrika leter etter nye veier

Kuppforsøket i Benin er nok en påminning om at sikkerheten i Vest-Afrika er ustabil og har utløst en rekke kuppforsøk og uroligheter fra Guinea og Senegal i ved Atlanterhavskysten i vest til Nigeria og Tsjad på den andre sida av Sahel-beltet i øst og Den sentralafrikanske republikken og Kamerun mot sør. Benin har derimot vært ansett som relativt stabilt i over tretti år. Alt er relativt fordi den partiuavhengige presidenten og forretningsmannen Patrice Guillaume Athanase Talon som har sittet i to perioder i ni år, stadig hyppigere har blitt anklaget for undertrykking av kritikere mot hans politikk. Benin er rikt på bomull, men er inn og ut over lista blant verdens minst utviklede land (MUL/LDC).

Søndagens kuppforsøk kommer litt over en uke etter at Guinea-Bissaus president Umaro Sissoco Embaló ble styrtet under noe uklare omstendigheter. Vest-Afrika har hatt et sveip av militærkupp siden 2020 som toppet seg i 2002-23 med de militære maktovertakelsene i Burkina Faso, Guinea, Mali og Niger. Kuppforsøket i Benin fyrer opp under bekymringene for regionens stabilitet og for framtida til Vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) som de tre landene har forlatt. De har kastet ut den tidligere kolonimakta Frankrike og opprettet Sahel-alliansen for å bryte ut av den nykoloniale ordninga som har hatt grep om det globale Sør . 

Fortsett å lese «Kuppforsøk avverget i Benin»

“Trillion Peso March” mot makta

Dukke som forestiller Marcos; fra demonstrasjonen 30. november.

Krever Filippinenes presidents avgang

Som far så sønn. Søndag krevde titusener av demonstranter i Manila at Filippinenes president Ferdinand Marcos Jr. går av på grunn av korrupsjon. Årsaken er en omfattende korrupsjonsskandale. “Bongbong” Marcos skal ha fått bestikkelser i forbindelse med et infrastrukturprosjekt som omfatter kontroll med flommer som stadig oftere herjer øystaten i Stillehavet i ytterkanten av Sørøst-Asia. 

Dette minner mange eldre filippinere om opptakten til demonstrasjonene som felte den sittende presidentens far, Ferdinand Marcos, militærdiktatoren som ble tvunget til å gå av under trykket fra Folkemaktrevolusjonen (People Power Revolution) i 1986. 

Marcos- og Duterte-regimet har vist sin inkompetanse stilt overfor de naturkatastrofene som har slått ned med full tyngde i Filippinene og store deler av Sørøst-Asia. Vannet som flommer gjennom byer, og leira som begraver landsbyer, jordskjelv som legger hus i ruiner og flytter på natur har avdekket en stor korrupsjonsskandale som går helt til topps. Det har utløst “Trillion Peso March” med rullerende demonstrasjoner som har pågått i flere måneder. 

Fortsett å lese «“Trillion Peso March” mot makta»

Begår krigsforbrytelser uten krig

Krigsforbryteren Pete Hegseth, vist ved Krigsdepartementet, beordret den ulovlige drapet på forsvarsløse overlevende i karibiske farvann. (Skjermdump fra Struggle LaLucha)

Trump varsler bakkeangrep

Truslene fra USAs president Donald Trumps mot Venezuela er klare brudd på FN-charteret. Opptrappinga gjennom å angripe angivelige smuglerbåter viser at hele grunnlaget for å gjennomføre militære angrep mot Venezuela er fiktivt. Under regjeringsmøtet i Det hvite hus tirsdag gjorde krigsminister Pete Hegseth til og med et nummer av at de ikke lenger har nye mål til sjøs. Det bruker Trump som påskudd for å angripe mål på bakken i Venezuela.

Trump seiler under samme falske flagg som USAs imperialisme og nærmest koloniale dominans over land i Latin-Amerika har gjort siden USAs femte president James Monroe (1817-25), en av “grunnlovsfedrene”, i 1823 formet sin utenrikspolitiske doktrine for den vestlige halvkule.

I lasten ligger det alltid løgner. De har Venezuelas opposisjonsleder María Corina Machado, årets Nobels fredsprisvinner, ikledd seg og spunnet videre på langs hovedsømmen i sin langvarige kamp mot “den bolivarske revolusjonen”. Dette går helt tilbake til da oberst Hugo Chávez Frias tok over som president etter sin overraskende valgseier mot maktmonopolkameratene, det kristeligdemokratiske Copei og det sosialdemokratiske Acción Democrática, i desember 1998. Dette er ikke knyttet til president Nicolás Maduro Moros. Machados løgner har nå blitt premiert for at Trumps løgner skal kunne fortsette som trusler i alle himmelretninger, inkludert kjøp av valg i latinamerikanske land.

– Vi er rede til å forsvare Venezuela mot USA, sa president Maduro til en stor folkemengde i Caracas mandag. Søndag opplyste Trump at han hadde snakket med Maduro 21. november og ba Maduro om å forlate landet og dra i eksil til Tyrkia eller et annet land. Trumps strategi følger hans kjente oppskrift: “Maksimalt press” som er en blanding av økonomiske straffetiltak, militære trusler og tirader med uetterrettelig ranting som er mer egnet for psykologiske vurderinger enn faktasjekking. Om Maduro ikke forlater Venezuela frivillig, skal presset føre til at de væpnede styrkene fjerner Maduro og søker amnesti for seg selv.

Fortsett å lese «Begår krigsforbrytelser uten krig»

Israel utvider okkupasjonen

«Israelske okkupasjonsstyrker gjennomførte et raid i landsbyen Al-Asha på landsbygda i Quneitra. (Bildet: video grab)

“Nye Syria” ett år etter

Artilleriangrepet mot Beit Jinn og innrykket i landsbyen Al-Asha har ført til at Israels offensiv for å utvide sin okkupasjon av syrisk territorium møter folkelig motstand for første gang. Innbyggerne i Al-Asha nekter å ta imot Israels “hjelp”, og Damaskus oppfordrer FN til å intervenere etter de dødelige sammenstøtene og bruddene på landets suverenitet.

Israel forsøker bevisst å utnytte interne motsetninger i den drusiske befolkninga til å legge press på Damaskus for å inngå en avtale om å anerkjenne Israel, inkludert Golanhøydene som ble inntatt under Seksdagerskrigen i juni 1967 og formelt annektet i 1981 – også  i strid med folkeretten. Israel har inntatt Hermon-fjellet og fordrevet FN-styrken og vil sikre seg kontroll med vannkildene i Anti-Libanon-fjellene. 

Israels innrykk setter søkelys på “fungerende president” Ahmed Hussein ash-Shara’a og hans HTS-regime (Hayat Tahrir ash-Sham). Situasjonen i Syria preges av stillstand på den politiske hjemmefronten, mens Shara’a pleier forbindelsene med utlandet og forsøker å balansere innflytelsen til Tyrkia og Saudi-Arabia, Israel og USA i regionen. Misnøyen og motsetningene vokser, og det kommer rapporter om at volden øker i flere deler av landet, mens strømmen av hjemvendte flyktninger flater ut.

Den 8. desember var det ett år siden HTS inntok Damaskus og fordrev det 53 år lange Assad-dynastiet etter en lynoffensiv fra Idlib-provinsen, via Aleppo, Homs og Hama, uten nevneverdig motstand fra en slagen regjeringshær eller Russland og Iran. 

Fortsett å lese «Israel utvider okkupasjonen»

Flytter krigen til Vestbredden

Luftfoto av provisoriske telt for fordrevne palestinere i Khan Younis (Foto: UNRWA)

Verste fordrivelse på flere tiår

«Den okkuperte Vestbredden opplever sin verste fordrivelseskrise på flere tiår», konkluderer FN-kontoret for koordinering av humanitære saker (OCHA) med henvisning til riving, militære operasjoner og eskalerende israelsk bosettervold. De advarslene om Vestbredden som ble gitt under Gaza-krigen, har slått til med forutsigbar drepende presisjon. Dette har aldri handlet om Hamas.

Da FNs sikkerhetsråd ga internasjonal legitimitet til Trump-planen for Gaza gjennom FN-resolution 2803, kunne de vestlige landene som nettopp har anerkjent Palestine eller som fortsatt ikke har det, hvile seg den skjøre våpenhvilen. De har selv inngått “våpenhvile” med Israels regjering og konsentrerer seg om den humanitære situasjonen i Gaza som Trump-planen har gitt Israel hånd om.

Dette har åpnet for den omfattende militæroperasjonen som det israelske militæret (IDF) og sikkerhetstjenesten Shin Beth satte i verk onsdag morgen i områdene rundt og i Nablus og Tubas.

President Donald Trump har satt foten ned for regjeringa til statsminister Binyamin Netanyahu med hensyn til å annektere Vestbredden, helt eller delvis, for ikke å ødelegge USAs forhold til Saudi-Arabia og de andre Golfstatene.  I stedet har  militæroperasjonene på Vestbredden til hensikt å befeste posisjonene på bakken og fordrive palestinerne inn i bysentraene – eller få dem til å forlate Vestbredden for godt. 

 

Fortsett å lese «Flytter krigen til Vestbredden»